Sibylle Lewitscharoff er en tysk forfatter. Hun vokste opp i Stuttgart-Degerloch som datter av en tysk mor og en bulgarsk far som emigrerte til Tyskland i 1940-årene. Hun studerte religionsvitenskap i Berlin og tilbrakte lengre perioder i Paris og Buenos Aires. Hennes skjønnlitterære produksjon er preget av et stort språklig overskudd som har gitt henne et ry som en av de mest språkmektige nålevende tyske forfattere. Hennes litterære verk har blitt utmerket med en rekke priser.

Etter debuten med prosasamlingen 36 Gerechte (1994) fulgte fortellingen Pong i 1998, som ble belønnet med Ingeborg-Bachmann-Preis samme år. I sentrum av teksten står figuren Pong, som er gal og lever i den overbevisning at han er verdens sentrum. Derfor kan alle hans handlinger ha kosmiske konsekvenser, både fatale og velsignende. Pongs assosiative logikk får komiske og tragiske effekter, noe som gjenspeiles i Lewitscharoffs lekne og suverene språkbehandling. Teksten avsluttes med hovedfigurens jubelskrik når han kaster seg fra et hustak. Dette litterære selvmordet viste seg senere som ikke fullbyrdet da Pong ble gjenopplivet med utgivelsen Pong redivivus i 2013

Bulgarsk begravelse

Med Apostoloff (2009) ble Lewitscharoff kjent for et større publikum. Romanen skildrer to søstres reise til Bulgaria, der de skal stede sin bulgarske far til hvile i hans hjemland. Ved at teksten tematiserer en oppvekst i borgerlige miljøer i Sør-Tyskland i skyggen av en fars selvmord, kan den betraktes som selvbiografisk. Likevel skiller Apostoloff seg klart fra andre selvbiografiske romaner. De to søstrenes reise er en beksvart harselas med både Bulgaria og dets nasjonale myter, og med den tyske foreldregenerasjonen. I en hallusinasjon etter begravelsen ser jeg-fortelleren sin egen familie komme kjørende i en svær SUV på motorveien, og resonnerer: «De døde venter på sin time [sjanse], de kommer selv og ikke bare i nattens blekkpøl. Men jeg beholder kjølig motet.[…] Ikke kjærleiken formår å holde de døde i sjakk, tenker jeg, bare godmodig pleiet hat.»

Den gamle mannen og løven

I utgivelsen Blumenberg fra 2011 er tonen langt mer respektfull og nesten kjærlig. Hans Blumenberg (1920–1996) var en tysk filosof og idéhistoriker som i sitt verk tok opp sentrale deler av den vestlige filosofi-, kunst- og litteraturhistorien. I romanen oppdager dette sprenglærde bokmennesket en sein natt ved skrivebordet at en løve har slått seg ned i arbeidsværelset hans. Blumenberg tolker det som et tegn på at han er en utvalgt, og han befinner seg dermed i selskap med den hellige Hieronymus og evangelisten Markus – begge har løven som symboldyr. Rovdyret viser seg ved flere anledninger og blir for Blumenberg en kilde til inspirasjon og forsoning. På dette punktet er allusjonen til Goethes kjente tekst Novelle (1828) påtakelig. Men i motsetning til Goethes aldersverk løses ikke motsetningene i Blumenberg i en harmonisk slutt. Lewitscharoff fletter inn historien til noen av Blumenbergs studenter som ikke kan se løven selv om den befinner seg i forelesningssalen. Deres skjebne blir følgeriktig også mindre nådig.

I 2013 mottok Sibylle Lewitscharoff Georg Büchner-Preis, som er den mest prestisjefylte utmerkelsen for tyskspråklig litteratur.

  • 36. Gerechte (1994)
  • Pong (1998)
  • Montgommery (2003)
  • Apostoloff (2009)
  • Blumenberg (2011)
  • Killmousky (2015)
  • Das Pfingstwunder (2016)

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.