Rådet for den europeiske union – Store norske leksikon

Rådet for den europeiske union representerer medlemslandene i EU, og består av to institusjoner: Det europeiske råd og Ministerrådet, samlet omtalt som Rådet.

Faktaboks

Også kjent som: Rådet, Ministerrådet, Unionsrådet

Rådet er med andre ord en sammensatt institusjon. Det er et lovgivende organ sammen med Europaparlamentet, og det er et utøvende organ sammen med Kommisjonen (som er det viktigste utøvende organet i EU).

I nasjonale politiske systemer er det som regel et tydelig skille og maktbalanse mellom lovgivende og utøvende makt. Rådets rolle i EU gjør imidlertid at skillet mellom lovgiver og utøver er mer uklart. I tillegg blir balansen mellom EUs institusjoner stadig endret. Tilhengere av et overnasjonalt EU ønsker å redusere Rådets innflytelse, og å styrke Europaparlamentets og Kommisjonens. Tilhengere av et mer mellomstatlige EU ønsker å styrke Rådets rolle.

Oppgaver

Rådet har formelt fem sentrale oppgaver, i tillegg til å være en viktig møteplass for diskusjoner mellom landene:

Vedta lover (direktiver og forordninger) sammen med Europaparlamentet, etter forslag fra Kommisjonen
Beslutte EUs syvårige langtidsbudsjett gjennom enstemmighet (Europaparlamentet må gi tilslutning). Vedta det årlige budsjettet sammen med Europaparlamentet, etter forslag fra Kommisjonen
Styre den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken (FUSP) gjennom å fatte beslutninger og anbefalinger
Inngå internasjonale avtaler
Samordne politikkområder som ligger utenfor EUs kompetanse

Organisering

Rådet ledes av et formannskap. Hver sjette måned skifter formannskapet i Rådet fra en medlemsstat til en annen. Formannskapet har ansvaret for å lede møtene. De setter dagsorden for rådsmøter, og leder forhandlingene innad i Rådet og med andre EU-institusjoner. Det er også formannskapet som fører forhandlingene mellom Rådet og Europaparlamentet i trialogene. En annen oppgave er å megle mellom medlemsstatene.

For små og mellomstore medlemsstater er formannskapet prestisjetungt. For store medlemsstater er dette mindre viktig. Formannskapet skal utøve lederskapet på en upartisk måte og fremme EUs felles interesser. Normen om upartiskhet står derfor sterkt, men flere land bryter normen når de har presidentskapet. I tillegg er formannskapet ansvarlig for å håndtere kriser, og dette kan føre til at formannskapets planer i praksis må settes til side. Ukraina-krisen, migrasjonskrisen og koronapandemien er eksempler på slike kriser.

Uformelle møter

Det er også mange uformelle rådsmøter, spesielt når EU står overfor kriser på områder hvor EU ikke har full kompetanse. Under Ukraina-krisen var det for eksempel mange møter hvor EU-landene prøvde å finne felles løsninger på energi-utfordringene som krigen medførte. I slike situasjoner er det ofte først møter i Det europeiske råd. Som regel blir regjeringssjefene enige om at de skal gjøre noe felles i EU. Så sender de det videre til statsrådene sine, som i formelle og uformelle rådsmøter jobber med å bli enige om hva det skal innebære av praktiske tiltak og regler. Kommisjonen er også aktiv i disse prosessene, og rådet ber ofte Kommisjonen om å legge frem konkrete forslag til felles EU-tiltak. Noen ganger ber Ministerrådet eller Det europeiske råd også Kommisjonen om å legge frem lovforslag på områder hvor EU har kompetanse.

I saker hvor EU har full eller delt kompetanse, må ikke medlemstatene være enige for at Rådet skal fatte beslutninger. Siden dette gjelder mye av det EU gjør, er kvalifisert flertall på de aller fleste politikkområder tilstrekkelig for å fatte vedtak.

Selv om det formelt sett bare er ett ministerråd, er det i praksis mange sammensetninger av Rådet. Det er ulike statsråder som stiller på ulike rådsmøter, avhengig av hvilke politiske saker som er på dagsorden. Dersom det er landbrukspolitikk, møtes landbruksministrene, og så videre. Medlemsstatene representeres av en minister eller en statssekretær, og disse har ofte med seg rådgivere, oversettere og EU-ambassadører. Viktige diskusjoner flyttes i praksis ofte utenfor de formelle ministermøtene og til uformelle møter i lunsjen, hvor deltakerne kan snakke uforstyrret sammen. Ministrenes rådgivere – fra Rådssekretariatet – bistår i alle møtene med kunnskap.

Flertallsvedtak

De fleste vedtak er knyttet til saksområder hvor EU har kompetanse og fattes med kvalifisert flertall. Kvalifisert flertall betyr at EU-lovgivning vedtas uten at alle medlemsstatene trenger å være enige. Likevel preges beslutningsprosessen i Rådet av en konsensuskultur, og at medlemsstater har et ønske om å unngå stemmegivning og konflikt. Avgjørelser er ofte enstemmige selv når kvalifisert flertall kan brukes.

En årsak kan være at mangel på enighet kan fremstille enkelte medlemsland som tapere. Konsensus avverger negativ oppmerksomhet på hjemmebane. En annen årsak kan være en gi-og-ta-kultur hvor stater gir etter i noen saker, for å oppnå støtte i andre saker. Man legger dermed ned stridsøksen for å oppnå fremtidige gevinster. En siste årsak kan være at Rådet har opparbeidet en konsensuskultur, en norm, hvor målet om å komme til enighet har blitt en spilleregel. Med andre ord ser medlemslandene viktigheten av at EU står sammen i viktige saker.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for EU

Jarle Trondal

Professor, Universitetet i Agder