Ole Buck

Et nøkkelord for Buck er det poetiske. I motsetning til det man ofte forbinder med den danske ny-enkelheten, at det er et forsøk på å gå tilbake til det musikalske nullpunkt med et ønske om å gjenfinne mening i de enkleste musikalske elementer, insisterer Buck på at det hos ham er den poetiske ideen som avføder det enkle.

Et eksempel på det er NACAAL (2015) for kor og orkester. Verkets utgangspunkt er, ifølge Buck, den kosmiske klang, en klang fra en fjern fortid og kilden til menneskets originale språk. For å få frem dette lar han blant annet koret synge «aum», ur-mantraet i hinduistisk lære, et mantra som uttrykker alle tings opphav. Musikken beveger seg stort sett på én enkelt akkord gjennom hele verket, det vil si på de første tonene i overtonerekken, noe som i vår vestlige tradisjon på mange måter assosieres til den mest grunnleggende av alle musikalske byggestener. Resultatet er et statisk verk skapt med noen få, men basale, musikalske virkemidler, alt sammen et forsøk på å formidle en poetisk idé, snarere enn å gå tilbake til nullpunktet.

Bucks kanskje mest typiske komposisjoner innenfor den ny enkelhed er de tidlige verkene Signes (1967) for blåsekvintett, Punctuations (1968) for orkester, Sommertrio (1968) for fløyte, gitar og cello, Hyperion (1969) for strykekvartett, og balletten Felix Luna (1970–1971). Førstnevnte verk var direkte inspirert av den danske poeten Hans-Jørgen Nielsens konkretistiske poesi, som forøvrig også var en stor inspirasjon for andre komponister innenfor den ny enkelhed.

Av Bucks mer kjente verk må nevnes Gymel (1983) for blokkfløyte og cembalo, og Landskaper I–IV (1992–1995).

Buck fikk fra 1962 privattimer i komposisjon med Per Nørgård. Da Buck ikke ble tatt opp på komposisjonsstudiet ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i 1965, sa Nørgård opp sin stilling der i protest. Nørgård fikk straks en ny jobb som komposisjonslærer på Det Jyske Musikkonservatorium i Århus, hvor følgelig også Buck ble tatt opp som student.

Buck nevner vennskapene med Gudmundsen-Holmgreen, Abrahamsen og Niccolò Castiglioni, samt fascinasjonen for Morton Feldmans musikk, som viktig for sin egen utvikling som komponist.

Buck ble i 1988 tildelt Statens Kunstfonds livsvarige kunstnerydelse.

• Musikk i Danmark
• den ny enkelhed
• Henning Christiansen
• Pelle Gudmundsen-Holmgreen
• Hans Abrahamsen

• Seismograf: intervju med Ole Buck gjort av Søren Møller Sørensen
• Athelas sinfonietta Copenhagen: Ole Buck snakker om noen av sine egne verk
• Ars Nova Copenhagen: En framføring av NACAAL
• Dansk komponistforening: Ole Buck

• Kullberg, Erling. (2003). Nye toner i Danmark. Aarhus Universitetsforlag.
• Marschner, Bo og Søren Sørensen (red.). (2004). Gads Musikhistorie. Gads Forlag.