Oslo-planen – kommunale boliger – Store norske leksikon

Oslo-planen er en fellesbetegnelse for noen leilighetstyper Oslo kommune la til grunn for sine byggeprosjekter på 1920- og tidlig 1930-tallet, som for eksempel Torshov, Åsen, Lindern, Rosenhoff og Bjølsen.

Faktaboks

Også kjent som: Vedtatt mal for planløsninger i boliger bygd av Oslo kommune

Utgangspunktet var et rasjonelt svar på datidens bygningslov som tillot å bygge 180 m² boligflate i inntil tre etasjer rundt en felles oppgang, så lenge bygningen var tilstrekkelig brannsikker. Leilighetene var på ett til tre rom, med kjøkken og wc.

Plantegning

Ettroms leiligheter var på cirka 20 m², torommere opp til 55 m² og trerommere på cirka 70 m². Disse ble oppført som murte leiegårder, som regel med tre etasjer. Vanligst var det å plassere tre leiligheter per etasje rundt trapperommet.

Oppholdsrommene var tilnærmet jevnstore, fortrinnsvis med separate adkomster fra gangen. En fordel med dette, sett med politikernes øyne, var at beboerne kunne leie ut et rom, hvis bo- og levekostnadene ble for høye. På denne tiden var det ikke uvanlig at en hel familie kunne bo i hvert sitt rom.

I 1930 foreslo Ole Øvergaard som var arkitekt for Åsengata 24B at man kunne bygge en treroms leilighet til samme kostnad på samme areal som Oslo-planens vanlige torommere. Planene ble stilt ut og premiert på CIAMs boligkongress i Stuttgart samme år, men bystyret i Oslo holdt på torommerne av prinsipp og planen måtte derfor omarbeides.

Les mer i Store norske leksikon

boligbygging

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Boliger og bolighistorie

Ketil Moe