Edvard Grieg

Edvard Grieg, født i Bergen, norsk komponist, den mest kjente norske komponist.

Sin første musikkutdannelse fikk Grieg av sin mor. På Ole Bulls tilskyndelse reiste han 1858 som 15-åring til Leipzig, hvor han i flere år studerte med Ignaz Moscheles, E. F. Wenzel, Moritz Hauptmann, Carl Reinecke og E. Fr. Richter som lærere. I 1861 debuterte han som pianist i Karlshamn, Sverige, og 1862 holdt han en meget vellykket konsert i Bergen, til dels med egne komposisjoner.

I København 1863–65 studerte han nordisk musikk og fikk rike impulser fra Gades og Hartmanns verker. I 1863 møtte han Rikard Nordraak, som sammen med Ole Bull betydde mye for ham. Grieg fant nå veien til den nasjonale ånd som er den bærende kraft i hans tonekunst. Under oppholdet i København deltok han i stiftelsen av musikkforeningen Euterpe, som hadde til formål å oppføre nye nordiske verker. På en konsert i Tivoli ble de tre siste satsene av hans første store orkesterverk, symfoni i c-moll, urfremført 1864.

Grieg ble 1867 gift med sin kusine Nina Hagerup (1845–1935), som gav ypperlige tolkninger av sin manns sanger. En hel rekke av disse, deriblant flere av de beste, er blitt til gjennom inspirasjon fra henne.

I 1866 bosatte han seg i Oslo, hvor han innledet sin betydningsfulle virksomhet til fremme av musikklivet med en konsert med utelukkende norsk musikk. Han overtok ledelsen av Det filharmoniske selskap, holdt selv konserter og gav undervisning. I 1871 stiftet han Musikforeningen og ledet den i flere år, til dels i samarbeid med Johan Svendsen. I 1874 fikk han komponistgasje av Stortinget og oppgav sin faste virksomhet i Oslo, men holdt senere tallrike musikkaftener med egne verker der; særlig orkesterkonsertene hørte til begivenhetene i byens musikkliv.

De nærmeste år etter oppbruddet tilbrakte han dels på konsertreiser i utlandet som dirigent og pianist med egne komposisjoner, dels i Hardanger, og dels i Bergen. 1880–82 ledet han Musikselskabet Harmonien. I 1884 ble villaen Troldhaugen i Fana (nå Bergen) bygd, og dette ble hans mer eller mindre faste tilholdssted for resten av livet, særlig i sommerhalvåret. En stor norsk musikkfest ble holdt på hans initiativ i Bergen 1898 under medvirkning bl.a. av Concertgebouw-orkesteret fra Amsterdam.

Som pianist var Grieg en fortreffelig tolker av egne verker. Han hadde også store litterære evner som kommer til uttrykk i en rekke artikler og fremfor alt i en meget omfattende korrespondanse. Han var æresdoktor ved universitetene i Cambridge og Oxford.

Grieg ligger begravet på Troldhaugen. I Byparken i Bergen står Ingebrigt Viks statue av ham.

Grieg står ubestridt som Norges største komponist, ikke minst fordi norske særtrekk hos ham har fått sine skjønneste og mest slående uttrykk. Han står samtidig som en av de fornemste bærere av hele den nordiske romantikk på 1800-tallet. Hva Kjerulf og Nordraak påbegynte, fullendte Grieg sikkert og målbevisst. Han ikke bare benyttet direkte den norske folkemusikk enten som motiv eller til bearbeidelse, men gav den nye, treffende personlige uttrykk i tone, rytme og klang. Nettopp fordi det nasjonale var uatskillelig sammenvokst med hele hans personlighet, ble hans kunst også universell, så den har kunnet vinne forståelse og anerkjennelse over hele den musikalske verden. Grieg var en utpreget lyriker, snart fin og følsom, snart lidenskapelig patetisk, hans utpregede rytmiske evne og dramatiske sans trer også kraftig frem i hans verker. Dertil hadde han et humør som ofte fikk djerve og saftige uttrykk. Grieg-forskere er i dag enige om at Griegs viktigste bidrag til den musikkhistoriske utvikling ligger på harmonikkens område, bl.a. var Grieg en viktig forløper for impresjonismen, og en av banebryterne for den kunstmusikalske fornyelse på folkemusikkens grunn som fant sted på 1900-tallet. En komité avsluttet 1995 arbeidet med en vitenskapelig-kritisk utgave i 20 bind av Griegs samlede verker.

Klavermusikken utgjør ved siden av romansene Griegs hovedproduksjon. Opus 1 fra 1861, Fire klaverstykker, viser hva hans utgangspunkt var – tysk romantikk og i særdeleshet Robert Schumann. Men tidlig merker man innslaget fra norsk folkemusikk i hans klaververker. Med sine 10 hefter med Lyriske stykker brakte han sin norskinspirerte musikk inn i millioner av hjem verden over. Stykkene er ofte naturimpresjoner. Grieg er noen ganger blitt kalt «miniatyrist», en mester i den lille form. Selv om han i det lille format, slik som i de lyriske stykkene, viste sitt musikalske geni til fulle, er det i lys av hans samlede produksjon galt å begrense hans innsats og betydning på denne måten. I klavermusikken viste han i det store variasjonsverket Ballade i g-moll at han også behersket en av de store musikalske former samtidig som verket viser dramatikeren Edvard Grieg.

Romansene er en essensiell del av Griegs produksjon, og mange av de ca. 170 romansene hører med til det aller vakreste i romanselitteraturen. Han var først og fremst opptatt av å gjengi diktets grunnstemning i musikken, bare sjelden hengav han seg til å utmale de enkelte ord. Derfor er det den strofiske form mer enn den gjennomkomponerte romanse vi finner i hans produksjon. Selv om Grieg skapte betydelige dramatiske sanger, var det først og fremst det lyriske som stod hans hjerte nær.

Kammermusikken er ikke omfattende, men ikke minst strykekvartetten i g-moll og de tre fiolinsonatene må regnes som betydelige bidrag til sjangeren. I strykekvartetten er det spesielt to trekk som er viktige. Som et hovedmotiv for hele kvartetten benyttet Grieg Spillemænd-motivet fra den første av Ibsen-sangene som et motto for hele kvartetten. Grieg var ikke den første som gjorde noe lignende, men han gjennomførte dette langt mer konsekvent enn tidligere. 15 år senere grep Debussy både Griegs grunnmotiv og idé om et markert gjennomgående motto ved utformingen av sin strykekvartett i samme toneart. Men ikke minst viktig i strykekvartettsammenheng er den klanglige måte som Grieg behandlet instrumentene på. Den er høyst uortodoks og springer sannsynligvis ut av en av Griegs grunnleggende musikalske holdninger – hans homofone tenkemåte med melodien som det bærende element understøttet av harmonier. En slik tenkemåte var fremmed i kvartettsammenheng, der hvert instrument ble behandlet mer selvstendig og kontrapunktisk likeverdig. Så ikke hos Grieg, og på denne måten ble han nyskapende.

Griegs tre fiolinsonater viser viktige perioder i hans utvikling som kunstner. F-dur-sonaten har bakgrunn i tysk romantikk, men i midtpartiet i andre sats benyttet han hardingfela som forbilde både i fiolin- og klaversatsen. G-dur-sonaten er langt mer gjennomsyret av nasjonale elementer, spesielt gjelder dette yttersatsene der springar-karakteren er fremtredende. C-moll-sonaten er Griegs siste fullendte kammermusikkverk, skrevet omtrent 20 år etter G-dur-sonaten. I dette verket har Grieg integrert de nasjonale elementene på en så fullstendig måte i sitt tonespråk at de ikke lenger er hørbare, det er bare det typisk griegske igjen; assimilasjonen av nasjonale elementer har gått fullstendig opp i personstilen.

Orkestermusikk. Blant de av Griegs verker som har vært med på å grunnfeste hans verdensberømmelse, er det to som har spesiell betydning. Det ene er musikken til Ibsens drama Peer Gynt, der særlig de to orkestersuitene har gått sin seiersgang verden over. Musikken viser Griegs betydelige evner som scenemusikalsk dramatiker. Det andre er klaverkonserten i a-moll. Både Peer Gynt-musikken og A-mollkonserten viser at Grieg som orkesterkomponist hadde betydelige evner. Virkemidlene er balanserte, klangen rik og effektfull. Et annet verk som viser det samme, er Fra Holbergs tid (gjerne kalt Holbergsuiten) for strykeorkester, et verk det er blitt henvist til som et forbilde når det gjelder å skrive for strykeorkester.

Vokalmusikk

	Opusnr.	År
Romanser
Hjertets Melodier (H.C.Andersen)	5	1864–65
Fra Fiskerjænten (B. Bjørnson)	21	1870–72
Sex Digte af Ibsen	25	1876
Fem digte af John Paulsen	26	1876
Tolv Vinje-Sange	33	1873–80
Romancer (ældre og nyere)	39	1869–84
Norge (J. Paulsen)	58	1893–94
Digte (V. Krag)	60	1893–94
Fra Haugtussa (A. Garborg)	67	1895–98
Korverker
Foran Sydens Kloster (Bjørnson)	20	1871
Landkjenning (Bjørnson)	31	1872, rev. 1881
Album for Mandssang	30	1877–78
Fire Salmer for Kor	74	1906
Deklamasjon
Bergljot (Bjørnson)	42	1871, rev. 1885

Scenemusikk

Musikk til Sigurd Jorsalfar (Bjørnson)	22	1872, rev. 1892
Musikk til Peer Gynt (Ibsen)	23	1874–75, rev. 1885, 1891, 1902, 1903–04
Olav Trygvason (Bjørnson), operafragment	50	1873–89

Orkesterverker og konserter

Symfoni i c-moll		1863–64
I Høst, ouverture	11	1866, rev. 1887
Peer Gynt-suite nr. 1 og 2	46, 55	1874–75
To elegiske Melodier	34	1881
Fra Holbergs Tid	40	1885
Klaverkonsert i a-moll	16	1868

Kammermusikk

Strykekvartett i g-moll	27	1877–78
Fiolinsonate i F-dur	8	1865
Fiolinsonate i G-dur	13	1867
Fiolinsonate i c-moll	45	1887
Cellosonate i a-moll	36	1883

Klavermusikk

Humoresker	6	1865
Sonate i e-moll	7	1865
Lyriske stykker (10 bind)		1867–1901
25 norske Folkeviser og Dandse	17	1869
Folkelivsbilder	19	1869–71
Ballade	24	1875–76
Norske Danse	35	1880
Gammelnorsk Romanse med Variasjoner	51	1890
19 norske Folkeviser	66	1896
Symfoniske Danse	64	1896–98
Slåtter	72	1902–03

• Troldhaugen og Edvard Grieg-museets nettsider

• Utdypning (NBL-artikkel)
• Anbefalt litteratur