NIM-loven

NIM-loven er en oversiktlig lov med 14 paragrafer, som regulerer institusjonens uavhengighet, dens institusjonelle oppbygning, dens oppgaver, og dens forhold til andre offentlige organer og annen lovgivning.

Lovens formålsbestemmelse er gitt i § 1, som sier at Norges institusjon for menneskerettigheter skal ha som hovedoppgave «å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig». I § 2 fastslås det at NIM er «selvstendig og uavhengig», og at den hvert år skal avgi en melding til Stortinget om sin virksomhet og om utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Norge.

NIMs oppgaver fremgår av § 3. Hovedoppgaven er å «bidra til å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene». Som ledd i dette arbeidet skal NIM overvåke og rapportere om menneskerettssituasjonen i Norge, rådgi offentlige organer om gjennomføringen av menneskerettighetene, drive informasjons- og opplæringsvirksomhet, samarbeide med andre aktører, og delta i internasjonalt samarbeid. NIM skal imidlertid ikke prøve enkeltsaker om krenkelse av menneskerettighetene.

Loven bestemmer videre at NIM skal ledes av et styre og en direktør. Styret skal bestå av fem medlemmer med nærmere angitt kompetanse (§ 5), og velges av Stortinget. Styret har det overordnete ansvaret for NIMs faglige virksomhet, økonomi og drift (§ 6). Direktøren skal oppfylle nærmere angitte kvalifikasjonskrav, og ansettes for en periode på seks år med mulighet for ny ansettelse én gang (§ 7). Videre er det gitt regler om personalet (§ 8) og om et rådgivende utvalg (§ 9).

I § 10 bestemmes det at offentlige myndigheter har plikt til å yte den bistand som er nødvendig for at NIM skal kunne utføre sine lovbestemte oppgaver. Deretter gis det regler om dokumentoffentlighet (§ 11), om taushetsplikt (§ 12) og om behandling av personopplysninger (§ 13), før det avslutningsvis gis en bestemmelse om anvendelse av sikkerhetsloven (§ 14).

FNs generalforsamling vedtok i 1993 Paris-prinsippene om nasjonale menneskerettsinstitusjoner, som gir retningslinjer for hvordan slike institusjoner bør være organisert. Her er det viktigste at institusjonene skal være uavhengige, og at de skal ha et bredt mandat for beskyttelse av menneskerettighetene. I Norge ble en nasjonal institusjon opprettet i 2001, etter at dette var foreslått som ett av hovedtiltakene i en nasjonal handlingsplan for menneskerettigheter i 1999. Funksjonen ble da lagt til Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. Etter hvert la imidlertid både Universitetet og en FN-tilknyttet evalueringskomité til grunn at denne institusjonen ikke tilfredsstilte Paris-prinsippene, og i 2012 ble den nedgradert fra A-status til B-status. Dette hadde noen internasjonale konsekvenser, slik som at institusjonen mistet møte- og talerett i FN og at den ikke lenger hadde stemmerett i internasjonale sammenslutninger for nasjonale menneskerettsinstitusjoner. NIM-loven ble foreslått og utformet nettopp for å bøte på denne situasjonen, og i 2017 ble den nye institusjonen innvilget A-status av styret i Det internasjonale nettverket for nasjonale menneskerettsinstitusjoner.

Loven ble opprinnelig gitt som lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, men med virkning fra 1. januar 2023 endret loven og institusjonen navn til Norges institusjon for menneskerettigheter.

• Norges institusjon for menneskerettigheter
• menneskerettigheter
• menneskerettsloven

• Lovdata: NIM-loven
• Norges institusjon for menneskerettigheter
• Paris-prinsippene