Mouloud Mammeri

Ved begynnelsen av andre verdenskrig kvalifiserte Mammeri seg for den prestisjefylte høyskolen Ecole normale supérieure i Paris, men han ble mobilisert og deretter skadet i krigshandlingene. Under siste del av krigen deltok han på de alliertes side i Nord-Afrika. Etter krigen kjempet han for Algeries uavhengighet fra Frankrike, men han bodde også i perioder i Marokko og i Europa. Etter selvstendigheten var han særlig opptatt av å dokumentere at berbisk kultur, som han selv representerte, var en levende og uavhengig del av kulturen i Algerie.

Da Algerie ble selvstendig, ble landet en ettpartistat som ikke aksepterte de ulike berbiske språkene eller de kulturene som bygget på dem. Undervisning i kabylsk eller andre berberspråk var derfor ikke tillatt ved algeriske universiteter i årene etter frigjøringen. Man godtok heller ikke undervisning i fag som antropologi og etnografi, fordi de ble sett på som en arv fra kulturen under kolonitiden. Mammeri fikk i perioder likevel anledning til å undervise i disse fagene ved algeriske universiteter på uoffisiell basis. I Paris bygget han fra 1982 opp et forskningsinstitutt for kabylsk kultur. I 1988 ble Mammeri utnevnt til æresdoktor ved Sorbonne.

Under en forelesning i 1980 om kabylsk folkediktning ble Mammeri stanset av algeriske myndigheter. Dette førte til oppstand blant studenter og kulturarbeidere i de berbiske delene av Algerie. Denne oppstanden og den kulturelle bevissthet den førte med seg, ble den gang kalt «den berbiske våren». Denne hendelsen blir sett på som en av forløperne for «den arabiske våren» som ble innledet med oppstandene i Tunisia i 2011.

Mammeri døde i en trafikkulykke på hjemtur fra en forelesningsturné i 1989. Det oppsto da et rykte om at han var blitt tatt av dage av algeriske myndigheter, men dette er aldri blitt sikkert bekreftet. Under begravelsen hans skal omtrent to hundre tusen mennesker ha møtt opp, men ingen offisiell representant for algeriske myndigheter var til stede.

Mammeri var også viktig som skjønnlitterær forfatter. Særlig fikk La Colline oubliée (1952, «Den glemte åsen») betydning fordi denne boken er en av de første moderne romanene i algerisk litteratur. Hans tre andre romaner er Le Sommeil du juste (1955, «Den rettferdiges søvn»), L'Opium et le bâton (1965, «Opiumet og staven») og La Traversée (1982, «Overfarten»). Det blir sagt om de første romanene hans at de har et visst didaktisk preg. Den siste romanen er en symbolsk skildring av en reise gjennom Sahara og gjennom livet. Mammeri skrev også skuespill. Det mest kjente er Le Foehn («Fønvinden», oppført første gang 1967, utgitt 1982). Videre utgav han fortellinger og essayer. Romanen L'Opium et le bâton er blitt filmet.

Som lingvist skrev Mammeri blant annet en berbisk grammatikk og laget en ordbok for det berbiske språket til folkegruppen tuaregene. Han skrev også en rekke noveller og faglige artikler på sitt morsmål kabylsk. Mammeri blir tilkjent mye av æren for at berbisk språk og kultur de siste årtiene har fått en høyere status i Algerie. Men det blir også understreket at han ikke var noen militant person. Dette blir sett på som en hovedgrunn til at han ikke har fått en enda mer sentral plass i den nyeste algeriske historien enn den han faktisk har.

• Algeries franskspråklige litteratur
• Algeries nyere historie
• Algerie