Mongolias geografi

Mongolia er et av de høyest beliggende land i verden. Halvparten av arealet ligger over 1400 meter, mens 85 prosent ligger over 1000 meter. Mesteparten av arealet består av et steppelandskap med gressmarker, buskvegetasjon eller ørkenvegetasjon.

Den vestre og nordre delen av landet preges av fjell dannet i tertiær. Lengst i vest strekker de snødekkede Mongolske Altajfjellene (Altayn Nuruu) seg nordvest–sørøst, med høyeste topp Tavan-Bogdo Ula (4356 meter) nær treriksgrensen mellom Mongolia, Kina og Russland. Parallelt med denne, sentralt i landet, hever Khangajfjellene (Hangayn Nuruu) seg med høyeste topp Otgon Tenger Uul til 3905 meter over havet. Khentijfjellene (Khentij Nuruu), nordøst for Ulaanbataar, hever seg til 2800 meter og er en fortsettelse av Jablonovyfjellene i Sibir. Mellom fjellene ligger flere senkninger.

Den største av de relativt få elvene er Selenge Gol, som sammen med Orhon Gol og andre bielver drenerer det nordlige Mongolia og munner ut i Bajkalsjøen i Russland. Andre elver renner ut i avløpsløse sjøer, noen med saltvann og andre med ferskvann. 90 prosent av nedbørsregnet fordamper direkte. Største innsjø er den lavtliggende og grunne saltsjøen Uvs Nuur (3423 kvadratkilometer), som med overflate 759 meter over havet er det laveste punktet i det vestre Mongolia. Den naturskjønne innsjøen Hövsgöl nuur (2760 kvadratkilometer), med største dybde på 262 meter, er omgitt av en nasjonalpark. Øst for fjellene skråner det mongolske platået nedover mot sør og øst. Saltsjøen Khokh Nuur lengst i nordøst er landets laveste punkt med 560 meter over havet. Den sørlige tredjedelen av landet omfatter Gobiørkenen, som karakteriseres av en monoton flathet.

Til tross for å være tynt befolket har Mongolia til dels alvorlige økologiske problemer. Landets geografi med et klima med ekstreme temperaturforskjeller (både sesongmessige og mellom dag og natt) gjør miljøet svært sårbart. En lite miljøvennlig industri og samferdsel har ført til økologisk forringelse i den sårbare naturen. ²/₃ av arealet regnes for å være utsatt for både vinderosjon og vannerosjon, og ytterligere 15 prosent for kun vannerosjon. Samtidig synes tørkeår med harde vintrer å ha blitt mer vanlig. De klimatiske endringene sammen med tapping av vannkilder har ført til at flere mindre innsjøer har tørket opp. Det er beregnet at Gobiørkenen sprer seg nordover med cirka 500 meter årlig.