Økonomi og næringsliv i Mongolia

Industrien baserer seg på bearbeiding av mineralressursene og landbruksproduktene, og landet har både kobber, kull, molybden, tinn, wolfram og gull. Industrien er konsentrert til de store byene Ulan Bator, Erdenet, Darhan og Choybalsan. Mongolia var medlem av den østeuropeiske samarbeidsorganisasjonen Comecon i 1961–1991 og fikk gjennom denne betydelig hjelp gjennom kreditter og samarbeidsforetak ('joint ventures') til å bygge opp industrien. Etter oppløsningen av Comecon ble industrien sterkt hemmet. Viktigste industrikonsern er smelteverket i Erdenet (ferdigstilt i 1979). Annen industri omfatter hovedsakelig produksjon av tekstiler og klær.

På lang sikt tror man at turisme kan bli viktig, men mangel på infrastruktur hindrer utviklingen av denne sektoren. Turismen er per i dag lite utbygd, og relativt få utlendinger besøker landet. De fleste turistene kommer fra Japan og Sør-Korea. Forbindelsen mellom den russiske Transsibirske jernbane og Beijing, som går gjennom Mongolia, gjør landet mindre isolert. Hovedattraksjonene er landskapet, dyrelivet, kulturen og historiske minnesmerker.

Utenriksøkonomien har i lengre tid vist til dels store underskudd. Russland (olje og elektrisk kraft), Japan og Sør-Korea er de viktigste leverandører av varer til Mongolia, mens Kina (kobber) og USA er landets viktigste eksportmarkeder. Mineraler og metaller (særlig kobberkonsentrat) er viktigste eksportvarer, hvilket gjør Mongolia svært avhengig av råvareprisene på verdensmarkedet. Andre viktige eksportvarer er husdyr og kjøtt, ull, pelsverk, garving og tømmer.

Importen omfatter hovedsakelig maskiner, drivstoff og ulike industrivarer. Landet importerer dessuten rundt 70 prosent av all maten de trenger, og er derfor sårbare for prisendringer og den økonomiske utviklingen til de viktigste handelspartnerne Russland og Kina.

Rundt halvparten av landets befolkning lever av jordbruk, i all hovedsak husdyrhold. Landet er rikt på beitemark, men relativt fattig på dyrkbar mark. I alt kan cirka 80 prosent av arealet benyttes som beitemark. Mongolene har lange tradisjoner som nomadiske fedriftsfolk, og har benyttet de vide gressmarkene til oppdrett av sauer, geiter, hester, kameler, storfe og jaker. Fedriften forsyner mongolene med kjøtt og melk, som er de viktigste ingrediensene i det mongolske kostholdet, samt lærvarer som blant annet brukes til klesproduksjon. Kashmir-ull er en viktig eksportvare. I perioden med planøkonomi var fedriften organisert i kooperativer, men den ble helt privatisert etter 1990.

Nomadebefolkningen utsettes for stadige naturkatastrofer som kan ramme deres bølinger hardt. For eksempel førte alvorlig tørke i 1999, etterfulgt av sterk kulde med store snø- og kuldeplager i 2000, til at over 7000 familier mistet hele sin buskap. Dyrking av jorden i organiserte former kom ikke i gang i Mongolia før store statsbruk på 1900-tallet ble anlagt i den sentrale og nordlige delen av landet rundt elvene Selenga, Orhon og Kerulen (Kherlen). Oppdyrking av nye jordbruksarealer har i hovedsak hatt begrenset suksess. Siden 1991 er det meste av jordbruket reorganisert og gjort om til mindre private enheter. De viktigste jordbruksproduktene er korn, poteter og grønnsaker. Mongolia er helt avhengig av import av korn fra utlandet.

Landet har flere fiskerike innsjøer, men den kommersielle fangsten av fisk er helt ubetydelig.

Nær 100 prosent av befolkningen har nå tilgang til elektrisitet mot 67 prosent i år 2000. Per innbygger har sluttforbruket av elektrisk energi steget fra 1500 kWh i 1990 til 2200 kWh i 2020.

Årlig produksjon av elektrisk energi er rundt 6 terawattimer (TWh). 90 prosent av produksjonen er baser på bruk av fossil energi, for det meste kull. Av den fornybare delen i kraftmiksen er vindkraft den viktigste med en andel på 7 prosent i 2020. Klimaet er også gunstig for utnyttelse av solenergi, hvor årlig innstråling er gjennomgående 1 500 kWh/m². Det er etablert en tariffstruktur som fremmer ytterligere bruk av fornybar energi.