Økonomi og næringsliv i Mongolia

Landet er rikt på beitemark, men relativt fattig på dyrkbar mark. I alt kan ca. 80 % av arealet benyttes som beitemark. Mongolene har lange tradisjoner som nomadiske fedriftsfolk, og har benyttet de vide gressmarkene til oppdrett av sauer, geiter, hester, kameler, storfe og jaker. Fedriften har forsynt mongolene med kjøtt og melk som er de viktigste ingrediensene i det mongolske kostholdet, samt lærvarer som bl.a. brukes til klesproduksjon. I perioden med sentralistisk planøkonomi var fedriften organisert i kooperativer, men den ble helt privatisert 1990. Bestandene er på 11,9 mill. sauer, 9,7 mill. geiter, 2,2 mill. hester, 1,1 mill. storfe (inkl. jaker) og 285 500 kameler (2001). Nomadebefolkningen utsettes for stadige naturkatastrofer som kan ramme deres bølinger hardt. F.eks. førte alvorlig tørke 1999, etterfulgt av sterk kulde med store snø- og kuldeplager i 2000, til at over 7000 familier mistet hele sin buskap. I 1996 førte en usedvanlig omfattende gressbrann til at 25 mennesker og 7800 dyr ble drept. Senere samme år druknet flere mennesker da styrtregn skapte plutselige flomelver samtidig som andre deler av landet led av tørke.

Jordbruket hindres av et lite fruktbart jordsmonn. Dyrket mark omfatter under 1 % av arealet. Dyrking av jorden i organiserte former kom ikke i gang i Mongolia før store statsbruk på 1900-tallet ble anlagt i den sentrale og nordlige delen av landet rundt elvene Selenge, Orkhon og Kerulen (Kherlen). Oppdyrking av nye jordbruksarealer har i hovedsak hatt begrenset suksess. Siden 1991 er det meste av jordbruket reorganisert og gjort om til mindre private enheter. De viktigste jordbruksproduktene er korn, poteter og grønnsaker. Mongolia er helt avhengig av import av korn fra utlandet.

I underkant av 10 % av arealet er skogkledd, hovedsakelig i fjellstrøkene i nord og vest.

Landet har flere fiskerike innsjøer, men den kommersielle fangsten av fisk er helt ubetydelig.

Mongolia er rikt på naturressurser og har forekomster av bl.a. kull, kobber, fluoritt, wolfram, tinn, gull, bly og salt. Foreløpig utnyttes naturressursene bare delvis. Ved Erdenet produseres store mengder kobberkonsentrat og molybden for eksport, som imidlertid er utsatt for stadige prisendringer på verdensmarkedet. Daggruver ved henholdsvis Baganuur og Sharyn Gol forsyner de to industrisentrene Ulaanbaatar og Darhan med kullkraft. Mindre mengder olje utvinnes ved Tamsag øst i landet og eksporteres til Kina. Ellers utvinnes gull og fluoritt.

Til tross for et lite utbygd energinett, har Mongolia et høyt energiforbruk i forhold til folketallet og sammenlignet med andre asiatiske land. Det høye energiforbruket er forårsaket av en særlig energikrevende industristruktur og det kalde klimaet. Landets vide og folkefattige areal gjør at transportens andel av det totale energiforbruket er særlig høyt. Kull er foreløpig Mongolias eneste innenlandske kraftkilde. Oljeraffineri og vannkraftverk er under utbygging, og vindkraftanlegg planlegges i distriktene. På landsbygda brukes fortsatt tradisjonelle energikilder som ved, røtter og tørkede dyreekskrementer.

Industrien baserer seg på bearbeiding av mineralressursene og landbruksproduktene, og er konsentrert til de store byene Ulaanbaatar, Erdenet, Darhan og Choybalsan. Mongolia var medlem av den østeuropeiske samarbeidsorganisasjonen Comecon 1961–91 og fikk gjennom denne betydelig hjelp gjennom kreditter og samarbeidsforetak ('joint ventures') til å bygge opp industrien. Etter oppløsningen av Comecon ble industrien sterkt hemmet. Viktigste industrikonsern er smelteverket i Erdenet (ferdigstilt 1979). Annen industri omfatter hovedsakelig produksjon av tekstiler og klær.

Turismen er lite utbygd, og relativt få utlendinger besøker landet. De fleste turistene kommer fra Japan og Sør-Korea. Forbindelsen mellom den russiske Transsibirske jernbane og Beijing, som går gjennom Mongolia, gjør landet mindre isolert. Hovedattraksjonene er landskapet, dyrelivet, kulturen og historiske minnesmerker.

Samferdselen hemmes av de store avstandene og den lave folketettheten. Jernbanenettet har en samlet lengde på 1815 km, og forbinder hovedstaden Ulaanbaatar med både Transsibirske jernbane i Russland og med det kinesiske jernbanenettet. Fra Darhan fører sidebaner til kullgruvene ved Sharyn Gol og kobbergruvene ved Erdenet, og fra Choybalsan er en linje ført frem til det sibirske nettet. Jernbanenettet er bygd ut i samarbeid med det tidligere Sovjetunionen. Sporvidden er derfor den samme som i Russland, men forskjellig fra den kinesiske, noe som skaper problemer for landets utenrikshandel. Jernbanene svarer totalt for hovedparten av godstransporten, mens passasjertrafikken til størstedelen foregår med bil og buss. For øvrig brukes hester, okser og kameler fortsatt i stor utstrekning som trekk- og kløvdyr. Nærmeste havneby er Tianjin i Kina (1400 km fra grensen), hvor en del av havnen er satt av til å betjene Mongolias utenrikshandel. Landets totale veinett er 49 200 km, men bare 2 % er asfaltert og 13 % grusbelagt. Resten består nærmest bare av terrengoppkjørte hjulspor. Internasjonal lufthavn finnes ved Ulaanbaatar.

Utenriksøkonomien har i lengre tid vist til dels store underskudd. Russland (olje og elektrisk kraft), Japan, Kina og Sør-Korea er viktigste leverandører av varer til Mongolia, mens Kina (kobber) og USA er landets viktigste eksportmarkeder. Mineraler og metaller (særlig kobberkonsentrat) er viktigste eksportvarer, hvilket gjør Mongolia svært avhengig av råvareprisene på verdensmarkedet. Andre viktige eksportvarer er husdyr og kjøtt, ull, pelsverk, huder og tømmer.

Importen omfatter maskiner, drivstoff og ulike industrivarer.