Konflikten mellom gresk-kypriotene og tyrkisk-kypriotene (Nord-Kypros) og deres nære forbindelser til respektive Hellas og Tyrkia, er også hovedpremisset for Kypros' utenrikspolitikk.
Kypros har av kulturelle og politiske årsaker et nært forhold til Hellas, selv om det til tider har vært vanskelig på grunn av gresk inngripen i kypriotisk politikk – som ved statskuppet i 1974, da den høyreekstreme, militante grupperingen EOKA B, som kjempet for union («enosis») med Hellas, tok makten på Kypros, støttet av militærjuntaen i Athen. Kypros har også et nært forhold til Storbritannia, som både er tidligere kolonimakt, en garantist for landets selvstendighet og som har beholdt to militærbaser på øya.
Med søknaden om EU-medlemskap 1990 og medlemskapet fra 2005 fikk kypriotisk utenrikspolitikk et bredere nedslagsfelt. Etter Sovjetunionens oppløsning ble det nære forbindelser med Russland, ikke minst i form av økonomisk samkvem; en rekke utenlandske selskap – derunder mange russiske – har etablert seg på øya.
Under borgerkrigen i Libanon søkte mange libanesere tilflukt på Kypros.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.