Hulda Lütken var en dansk poet og forfatter, som skrev formelt tradisjonelle dikt og romaner, og som tok opp kontroversielle tematikker i alle sine verk, som kvinners seksualitet, kjønnsidentitet og moderskapet.
Lütken debuterte som lyriker i 1927 med diktsamlingen Lys og skygge og var kort tid en del av kretsen rundt den danske dikteren Tom Kristensen i Valby i København, før hun vendte tilbake til Vendsyssel i Jylland, hvor hun vokste opp og bodde det meste av sitt liv.
Diktene hennes er ekspresjonistiske og bygges opp rundt et aktivt og søkende kvinnelig lyrisk jeg, ikke ulikt den finland-svenske modernisten Edith Södergran, som hun ofte sammenlignes med. Diktsamlinger som Sjælens Have (1931), Lænken (1932) og Elskovs Rose (1934) er skrevet i bunden form, og først i senere diktsamlinger benytter hun en mer moderne, fri form, for eksempel i Drømmen (1940) og Klode i Drift (1941).
Hennes første roman, den realistisk skrevne Degnens hus (1929), bygger på hennes foreldres ulike liv – hun hadde en dansk far og en mor av romanislekt. Lokesæd (1931) og De uansvarlige (1933) kretser om demoniske typer i et primitivt miljø og diskuterer spørsmålet om arv og miljø. Mennesket paa lerfødder (1943) og Saa er jeg fri (1945) er personlige bekjennelsesskrifter hvor hun diskuterer kjønnsidentitet og mulighetene for å skildre kvinners begjær og lidenskapelighet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.