Henrik (7.) (tysk-romersk konge)

Henrik (7.) var konge av Sicilia fra 1212 til 1217 og tysk-romersk medkonge fra 1220 til han ble avsatt i 1235. Han var sønn av keiser Fredrik 2. og dennes første hustru Constanse av Aragon.

Som spedbarn ble Henrik i 1212 kronet til konge av Sicilia fordi faren, som gjennom sin mor hadde arvet dette kongedømmet, hadde vært nødt til å godta en avtale med paven da han samme år ble valgt til tysk konge: Sicilia og de tyske delene av riket skulle ikke styres av samme hersker. Men i 1217 tok faren tilbake den sicilianske kongeverdigheten, mens han samtidig ga sønnen tittelen hertug av Schwaben og i 1220 fikk ham valgt til tysk medkonge.

Henrik ble kronet til tysk konge i 1222, men som umyndig stod han fortsatt under regentskap (fra 1225 under hertug Ludvig 1. av Bayern) inntil han selv tok makten i slutten av 1228. Ettersom hans far keiseren stort sett oppholdt seg på Sicilia, kunne Henrik i begynnelsen regjere forholdsvis uforstyrret i de tyske delene av riket, men han møtte snart motstand, både fra de tyske fyrstene – som mente han ga riksbyene for store rettigheter på fyrstenes bekostning – og fra faren, som var avhengig av fyrstenes støtte i sin konflikt med paven om herredømmet i Italia.

Henrik prøvde forgjeves å få hjelp fra den franske kongen, men mistet etter hvert også støtten fra de få lokale fyrstene som hadde fulgt ham, og i 1235 måtte han underkaste seg farens vilje. Ved et møte i Worms samme år ble Henrik avsatt som konge, og han levde resten av sitt korte liv som statsfange, først i Tyskland og deretter i Italia, der han døde i 1242 under uklare omstendigheter. Han ble etterfulgt som tysk konge av sin yngre bror Konrad 4.