Ejnar Mikkelsen

Ejnar Mikkelsen var en dansk polarfarer og forfatter. Han dro til sjøs i ung alder og tok styrmannseksamen i 1899 ved Københavns navigasjonsskole. Allerede året etter deltok han på en ekspedisjon til Østgrønland ledet av Georg Carl Amdrup (1866—1947). Amdrup, Mikkelsen og tre andre utforsket over 700 kilometer av kysten mellom 66° og 70° nordlig bredde i en åpen båt under til dels farlige omstendigheter. For Mikkelsen var dette starten på et langt forhold til Østgrønland.

I 1901—1902 deltok han på en amerikansk ekspedisjon til Frans Josef land ledet av Evelyn Briggs Baldwin (1862—1933). Ekspedisjonen var finansiert av amerikanske William Ziegler (1843—1905), som hadde tjent seg rik på produksjon av bakepulver. Det offisielle navnet på ekspedisjonen ble derfor The Baldwin-Ziegler Polar Expedition, og Zieglers håp var at den ville nå Nordpolen. Mikkelsen ble ansatt som kartograf og vitenskapelig assistent for den amerikanske vitenskapelige lederen Ernest de Koven Leffingwell (1875—1961). Begge kom til å forakte Baldwin og hans dårlige lederskap som førte til få vesentlige resultater og slett ikke noe effektivt forsøk på å nå Nordpolen.

Delvis som resultat av mangelen på vitenskap under Baldwins Frans Josef land-ekspedisjon og ellers ut fra deres egne ambisjoner om å få til noe bedre, ledet Mikkelsen og Leffingwell sammen i 1906—1907 Anglo-American Polar Expedition til Alaskas nordlige utstrekning. Det verserte rykter om at land var sett nord for kysten og dette var blant målene. Ekspedisjonen fikk støtte fra president Theodore Roosevelt.

I 1909—1912 ledet Mikkelsen en ekspedisjon til Grønlands nordøstkyst for å lete etter likene av Ludvig Mylius-Erichsen og Niels Peter Høegh-Hagen (1877—1907) samt dagbøkene deres. Mylius-Erichsen hadde ledet Danmark-ekspedisjonen i 1906—1908 hvor han og Hagen, sammen med grønlenderen Jørgen Brønlund (1877—1907), hadde omkommet av sult og kulde. Brønlund var blitt funnet tidligere. Mikkelsens ekspedisjon fikk navnet Alabama-ekspedisjonen, oppkalt etter skipet de brukte. Mikkelsen fant Mylius-Erichsens dagbøker, men ikke likene. I mars 1910 dro Mikkelsen på en sledetur nordover sammen med Iver P. Iversen (1884—1968). På turen sørover igjen ble også de utsatt for matmangel, og greide så vidt å nå Shannonøya i november etter en reise på omtrent 3000 kilometer. Der fant de Alabama forlist og en hytte (Alabamahytten) som besetningen hadde bygget av vrakdeler før de fikk skyss hjemover med en norsk selfanger. Mikkelsen og Iversen tilbrakte to år der før de ble berget av norske selfangere med skuta Sjøblomsten. Et depot som var blitt lagt igjen på øya i 1901 i forbindelse med at Baldwin-Ziegler-ekspedisjonen kanskje skulle returnere den veien fra Nordpolen, var til god hjelp for å livberge de to.

I de følgende årene reiste Mikkelsen til forskjellige deler av verden før han i 1924 sto for opprettelsen av bosettingen Scoresbysund på Østgrønland ved flytting av flere sørøstgrønlandske familier. Deretter ledet han fiskeriforsøk i både Vest- og Østgrønland, noe som ble brukt til å styrke Danmarks posisjon under Grønlandssaken i Haag i 1931—1933 hvor Mikkelsen var medlem av den danske delegasjonen. I 1933—1950 var han inspektør for Østgrønland, og var populær blant befolkningen i dette området siden han talte deres sak. Han fungerte også som kolonibestyrer i Angmagssalik i 1937—1938.

Mikkelsen arbeidet ellers for grønlandske saker gjennom stillingen som rådgiver i Washington D.C. i 1944—1945, som formann for Det grønlandske selskab i 1933—1956, og han var med på å starte opp Arktisk Institut i København hvor han var formann i perioden 1954—1963. Han var respektert innen polarforskningsmiljøer både hjemme og i utlandet for sitt mangeårige arbeid på Grønland. Han utga en rekke bøker om Grønland og sine ekspedisjoner og arbeid der.