Mikhail Djomin

Mikhail Djomin var en russisk forfatter og kriminell, særlig kjent for sine selvbiografiske bøker fra de sovjetiske fangeleirene.

I 1942 ble Djomin dømt til to års fengsel, men unnslapp ved å dra til fronten. Etter krigen studerte han kunst, men da hans fortid ble avdekket, søkte han tilflukt i forbryterverden og bedrev blant annet togrøveri. I 1947 ble han arrestert og dømt til seks års leir. Der slo han seg sammen med de kriminelle fangene, som i det sovjetiske fangeleirsystemet ble holdt i en annen kategori enn de politiske. I 1953–1956 levde han i eksil i Sibir.

Djomin debuterte som lyriker i 1956, flyttet etter hvert til Moskva, og gav ut fire diktsamlinger og en prosabok. Under en turistreise til Paris i 1968 hoppet han av og begynte å skrive sin selvbiografi, som omfatter tre bind: En forbryter (Blatnoj) ble først utgitt på tysk i 1973, mens En tajga-landstryker (Tajezjnyj brodjaga) og En rødhåret djevel (Ryzjij djavol) utkom posthumt.

Mens den russiske Gulag-litteraturen nesten utelukkende er skrevet av politiske fanger, skildrer Djomin åpent sitt liv som kriminell. Hans skikkelser er helt uten samvittighet og etiske normer, ikke minst i sin oppførsel overfor andre mennesker, særlig de politiske fangene i leirene. I sin siste bok, kriminalromanen Skjebnens korsveier (Perekrestki sudeb, 1983), forsøker Djomin å formulere en etisk problematikk. I 1990-årene fikk Djomins bøker ny aktualitet gjennom sine skildringer av en skjult forbryterverden som ifølge den offisielle sovjetiske propagandaen ikke fantes.