DDP (Det demokratiske progressive parti)

DPP ble stiftet ulovlig i 1986, i påvente av opphevelsen av Taiwans unntakstilstand, som var i kraft fra 1949 til 1987 og ble brukt til å undertrykke store deler av Taiwans befolkning.

Partiet var hovedansvarlig for at Taiwans første demokratiske valg ble gjennomført i tiåret som fulgte, men gjorde det selv relativt dårlig i disse valgene, med unntak av Taipeis lokalvalg i 1994. Hovedkonkurrenten Kuomintang vant klart både det første stortingsvalget i 1992 og det første presidentvalget i 1996. Dette skyldtes hovedsakelig populariteten og den politiske linjen til president Lee Teng-hui. Lee var partileder i Kuomintang, men politikken han førte lå nærmere DPP.

Ved de nasjonale valgene i 2000 hadde Lee Teng-hui sittet sine maksimale åtte år, samtidig som Kuomintang gjorde en konservativ vending og en ny generasjon DPP-politikere inntok partiets lederskap. Chen Shui-bian, Taipeis borgermester siden 1994, var på samme tid både ung og erfaren. Han brakte partiet til seier i presidentvalget, mens Kuomintang beholdt majoriteten i Taiwans lovgivende forsamling.

Delvis fordi han ledet en mindretallsregjering som ble motarbeidet i lovforsamlingen, dalte president Chen Shui-bians popularitet fort. Dessuten ble selv uavhengighetstilhengere skremt av hans radikale linje og konfronterende holdning overfor Kina.

Chen ble likevel knepent gjenvalgt i 2004, etter å ha overlevd et attentatforsøk, av enkelte mistenkt for å være iscenesatt. DPPs oppslutning dalte imidlertid ytterligere i denne andre perioden, da Chen og flere andre framstående DPP-politikere ble etterforsket for korrupsjon. De fleste ble frikjent, men Chen ble til slutt dømt til 19 års fengsel i 2009.

Ved valgene i 2008 tapte DPP både presidentvalget og lovforsamlingsvalget. Kuomintangs Ma Ying-jeou ble dog heller ingen populær president. Hans politikk for økonomisk integrasjon med Kina, samt mangel på gjennomsiktighet i lovgivende prosesser, møtte etter hvert stor motstand i folket. Klimakset kom i 2014 med den såkalte Solsikke-studentbevegelsen, som lyktes i hindre ratifiseringen av en ny omfattende handelsavtale med Kina.

Momentumet fra Solsikkebevegelsen brakte DPP tilbake til makta i 2016 – for første gang over både regjering og lovforsamling. Partileder Tsai Ing-wen ble da Taiwans første kvinnelige president. Hun ble gjenvalgt med god margin i 2020.

Under Tsai har DPP moderert seg noe i sin politiske linje rundt Kina og taiwansk uavhengighet. Utenrikspolitisk søker partiet stadig å styrke Taiwans stemme som en uavhengig stat og å diversifisere landets handelsbalanse bort fra Kina. Steg mot en formell uavhengighetserklæring, lik den linjen som ble ført under Chen Shui-bian, har imidlertid blitt stanset under Tsai.

Innenriks- og utdanningspolitisk har partiet alltid jobbet for anerkjenning og styrking av øyas lokale identitet og historie, på bekostning av en større kinesisk identitet. Dette kommer til uttrykk blant annet i kultur- og språklover. Taiwans lokale kinesiske språk, som ble undertrykt under Kuomintang, undervises for eksempel nå aktivt i grunnskoleutdanningen.

Ellers regnes DPP som et liberalt og sentrum-venstre parti. Partiet har støttet utvidete arbeiderrettigheter i noe større grad enn Kuomintang, men likner ellers Kuomintang i nasjonal økonomisk politikk. Av norske partier minner ideologien til DPP mest om Venstre, og partiet ville antakelig blitt plassert sentrum-høyre på det norske politiske spekteret.

Denne ideologiske profilen plasserer DPP i Taiwans såkalte grønne koalisjon, der det er det desidert største partiet. «Grønn» konnoterer i denne konteksten ikke miljøvern, bærekraft, men lokal taiwansk identitet og til en viss grad venstrepolitikk.

• Kuomintang
• Tsai Ing-wen
• Taiwans politiske system
• Taiwans økonomi og næringsliv

• Partiets hjemmeside