buldring – Store norske leksikon

Buldring er klatring uten tau på lave klipper eller frittliggende steiner. Buldring er en av tre grener innen sportsklatring (de to andre er speedklatring og ledklatring).

Når man buldrer kalles det gjerne «å gå et bulder» når man har klart å fullføre det. Et bulder kan være alt fra en enkelt bevegelse og opp til ti meter høye eller tilsvarende lange traverser. Det er vanlig å sikre fallsonen med matter («crash pads») på bakken for å gjøre det litt tryggere.

Ettersom man klatrer uten sikkerhetsutstyr er buldring på samme tid svært tilgjengelig og svært risikofylt. Det er en glidende overgang mellom hva som er ansett som buldring og hva som er frisoloering. Buldring som er i grensen til soloering kalles for «highball». Highballs kan være opp mot ti meter høye steiner eller klipper. Det som skiller en highball fra soloering er at cruxet som regel er lavt nede slik at klatringen høyere oppe er relativt lett.

Gradering i buldring

Buldring har en egen graderingsskala. I motsetning til graderinger på ledklatring brukes enten Fontainebleau-grader eller den amerikanske V-graderingen i de fleste land. Det ble gjort noen forsøk på å etablere en egen norsk graderingsskala for buldring, men denne ble forkastet rundt år 2000 til fordel for Fontainebleau-skalaen. De vanskeligste buldreproblemene i Norge er gradert 8B+ («Blood Redemption» i Matre i Vestland, og «Wolverine» og «Shantaram» i Vingsand i Osen, Trøndelag). Det vanskeligste buldreproblemet i verden er foreslått gradert 9A («Burden of Dreams» i Lappnor utenfor Lovisa i Sør-Finland).

Historie

Buldring har vært bedrevet som lek og som trening siden lenge før klatring var ansett som en egen idrett. I Fontainebleau i Frankrike, som av mange anses som arnestedet for buldring, startet man med mer eller mindre organisert buldring rundt 1850. Tidlig buldring var en blanding av lek og sport der man klatret over, og hoppet mellom, store steiner uten å være nær bakken. Mange av disse treningsløypene er fremdeles merket og kan følges i Fontainebleau. Det første kjente stedet der det ble buldret i Norge var på «Gårdsplassen» på Kolsåstoppen i Bærum, som er en idyllisk flat stor hylle som ligger rett ved de mest populære og enkle rutene i øvre sydstup. Tidlig buldring i Norge ble kalt «nøtteklatring». Navnet kom av at man skulle løse en «nøtt» i klatreveggen, som kunne være et sett av bevegelser som var midt på veggen uten mål om å komme opp.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Klatring

Gudmund Grønhaug

Fysioterapeut, dr. phil.