Romakonvensjonen, traktat som etablerer et internasjonalt vern for utøvende kunstnere (musikere, skuespillere m.m.), fonogramprodusenter (produsenter av lydopptak) og kringkastingsvirksomheter, mot forskjellige former for utnyttelse av deres innsats. Undertegnet i Roma 1961. Den berører ikke opphavsmennenes rett til de fremførte, innspilte eller kringkastede verk (Bernkonvensjonen, opphavsrett, Verdenskonvensjonen om opphavsrett), men gir den utøvende kunstneren krav på vern for hans fremføring, fonogramprodusenten for innspillingen, og kringkastingsvirksomheten for selve sendingen.

Konvensjonen bygger på prinsippet om nasjonal behandling, dvs. at rettighetshavere med nærmere bestemt tilknytning til ett konvensjonsland i ethvert annet konvensjonsland skal ha samme vern som rettighetshavere hjemmehørende i dette. Den setter dessuten visse minstekrav til vernets innhold og varighet.

Konvensjonen er tiltrådt av 83 land (april 2006). Da oppslutningen om den kom relativt langsomt, ble det i 1971 undertegnet en egen konvensjon om vern for fonogramprodusentene mot kopiering, se Fonogramkonvensjonen. Norge har tiltrådt konvensjonen. Dens krav er oppfylt gjennom bestemmelser i åndsverkloven av 12. mai 1961 §§ 42, 45, 45 a og 45 b.

Norge har tiltrådt konvensjonen. Dens krav er oppfylt gjennom bestemmelser i åndsverkloven av 12. mai 1961 §§ 42, 45, 45 a og 45 b.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.