. begrenset

Fonogramkonvensjonen, konvensjon som tar sikte på å etablere et internasjonalt vern for plateprodusenter og andre produsenter av lydopptak mot kopiering av deres innspillinger. Undertegnet 29. okt. 1971. Konvensjonens praktiske betydning er sterkt redusert som følge av økt oppslutning om andre konvensjoner, særlig TRIPS-avtalen som i art. 14 gir fonogramprodusenten samme vern, og dessuten Romakonvensjonen av 1961, som til dels gir bedre vern, men som USA ikke har tiltrådt.

Beskyttelsen kan gjøres avhengig av at alle eksemplarer av opptaket er utstyrt med tegnet og årstallet for første utgivelse, samt rettighetshaverens navn eller varemerke. Dette kreves ikke for beskyttelse i Norge. Konvensjonen berører ikke opphavsmennenes rett til de innspilte verker (se Bernkonvensjonen, opphavsrett, Verdenskonvensjonen om opphavsrett) eller de utøvende kunstnernes rett til sine prestasjoner (se Romakonvensjonen, utøvende kunstnere). Den er tiltrådt av ca. 70 land (2004), deriblant Norge.

I Norge er konvensjonens krav oppfylt gjennom bestemmelsen i åndsverkloven av 12. mai 1961 § 45, som med visse unntak bestemmer at lydopptak ikke må ettergjøres uten produsentens samtykke før det er gått 50 år etter utløpet av det år da innspillingen fant sted. Offentliggjøres opptaket innen denne tid, regnes de 50 årene fra utløpet av det året da opptaket første gang ble offentliggjort.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.