Økonomi og næringsliv i Mikronesiaføderasjonen

Mikronesiaføderasjonen har et lite utviklet næringsliv. Basis for økonomien er bistand fra USA, en sterkt voksende fiskeindustri, samt jordbruk og fiske for selvforsyning. Turismen har vært i markant vekst siden år 2000. Statistiske data er usikre, men bruttonasjonalproduktet (BNP) per innb. var 2003 beregnet til 1930 USD, med svært ulik fordeling mellom delstatene, der Yap førte an med ca. dobbelt så høyt BNP som Chuuk.

Den amerikanske bistanden er siden 1986, da en assosieringsavtale trådte i kraft, blitt gradvis redusert. Avtalen ble fornyet 2003 og garanterer Mikronesiaføderasjonen en samlet amerikansk bistand på 1,8 mdr. USD i perioden frem til 2024. For å minske avhengigheten til USA ble det 1995 vedtatt en omfattende «reformpakke» med støtte fra Den asiatiske utviklingsbanken. Staten er den desidert største arbeidsgiveren, selv om offentlig sektor er skrumpet noe i takt med minkende amerikansk bistand.

Inntil 2003 stod amerikansk og australsk bistand for til sammen ca. 50 % av BNP og 1/3 av de offentlige inntektene. Assosieringsavtalen med USA ble fornyet i 2003 og sikrer i alt 1,8 mdr. USD i perioden frem til 2023. Økonomien kan karakteriseres som dualistisk med en moderne pengebasert økonomi etablert stort sett i de få urbane sentra og for øvrig mest naturalhusholdning. Den lønnede befolkningen omfatter kun rundt 26 % av arbeidsstokken. De fleste av innbyggerne lever fortsatt i tradisjonelle storfamilier, og innen disse tas stort ansvar med å forsørge hverandre. Offentlig virksomhet er drivkraften i økonomien, og de statlige lønningene utgjør rundt 1/3 av BNP. Det private næringslivet er i hovedsak basert på den offentlige sektors kjøp av varer og tjenester. Turismen har vært i vekst siden tusenårsskiftet med ca. 10 000 besøk årlig. En viktig attraksjon er dykking, først og fremst i Chuuk-lagunen der en mengde skipsvrak har ligget siden den annen verdenskrig. Ruinbyen Nan Madol på øya Pohnpei tiltrekker også relativt mange besøkende.

Jordbruket drives nesten utelukkende for selvforsyning; dekker ca. 60 % av landets behov og sysselsetter nærmere en halvpart av arbeidsstokken. De viktigste jordbruksproduktene er bananer og kokosnøtter (kopra) til eksport, samt kassava, brødfrukt og søtpoteter til eget bruk. Pepper dyrkes i Pohnpei.

Fisk er den viktigste naturressursen. Mikronesia antas å ha de rikeste tunfiskbankene i verden. Inntektene fra fisket har vist kraftig vekst siden midten av 1990-årene. Da begynte et lokalt kommersielt fiske samtidig som inntektene fra utenlandsk lisensfiske skjøt i været. Skalldyr er også en betydelig inntektskilde.

Industrien er svært lite utviklet og omfatter i hovedsak kun produksjon av kokosnøttprodukter som kopra og olje, en fiskeforedlingsbedrift på Kosrae og noe småskala håndverksproduksjon.

I 2003 var totalverdien av importen 110 mill. USD, mens eksporten beløp seg til 20 mill. USD. Importen omfatter matvarer, forbruks- og ferdigvarer, maskiner og transportmateriell samt drivstoff. Ca. 80 % av eksporten er fisk og går i første rekke til USA og Japan. Andre eksportprodukter er skalldyr, tekstiler, kopra og svartpepper.

Samferdselen er dårlig utviklet, og de enorme avstandene hindrer næringsutviklingen for Mikronesiaføderasjonen som et land. Alle de fire hovedøyene har internasjonal flyplass med forbindelse med naboøyer i Stillehavet. Kun Air Continental har internasjonale flyruter til Mikronesiaføderasjonen, mens innlandstrafikken stort sett besørges av skip, kun enkelte av de ytre øyene har flyplassforbindelse med hovedøyene. Det meste av skipstrafikken mellom øyene er statlig organisert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.