Á, á, gammelislandsk tegn for lang a. Vokalen utviklet seg tidlig til å og senere til diftongen ao, som er moderne islandsk uttale. I færøysk uttales bokstaven vanligvis åa [ɔa] når den er lang og å [ɔ] når den er kort. I norsk område er á sjeldnere; oftest skrives a eller aa, som omkring 1300 fikk uttalen å, i enkelte målfører ao. I normaliserte, moderne utgaver av norrøne verker skriver man á, som i Norge uttales å. Enkelte nynorsk-forfattere bruker á for å (eller aa). Norsk á uttalt som å blir i leksikonet alfabetisert som å.