Á, á, gammelislandsk tegn for lang a. Vokalen utviklet seg tidlig til å og senere til diftongen ao, som er moderne islandsk uttale. I færøysk uttales bokstaven vanligvis åa [ɔa] når den er lang og å [ɔ] når den er kort. I norsk område er á sjeldnere; oftest skrives a eller aa, som omkring 1300 fikk uttalen å, i enkelte målfører ao. I normaliserte, moderne utgaver av norrøne verker skriver man á, som i Norge uttales å. Enkelte nynorsk-forfattere bruker á for å (eller aa). Norsk á uttalt som å blir i leksikonet alfabetisert som å.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.