talionsteorien – Store norske leksikon

Talionsteorien er en tidligere strafferettslig oppfatning som gikk ut på at den straff den skyldige ble påført skulle tilsvare den straffbare handling personen hadde begått.

Faktaboks

Uttale: taliˈonsteorien
Etymologi: av latin talis, ‘slik, sådan’
Også kjent som: talionsprinsippet, gjengjeldelsesprinsippet

Det har fått et tydelig uttrykk i Mosebøkene: «Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme» (2. Mosebok, kapittel 21, vers 23–25).

I europeisk lovgivning i middelalderen og tidlig moderne tid ble talionsprinsippet brukt slik at anklageren i en rettssak skulle straffes som om han var lovbryteren dersom han ikke klarte å bevise sin anklage i retten.

Bakgrunn

Talionsprinsippet henger sammen med gjengjeldelsesteorien som er en strafferettslig teori som går ut på at hovedformålet med en straff er at gjerningspersonen skal sone sin skyld ved å bli påført et onde som står i forhold til det onde personen selv har voldt. Blodhevnen som fantes blant annet i Norden i førkristen tid var uttrykk for et gjengjeldelsesprinsipp.

I europeisk rett preget gjengjeldelsesteorien strafferettspleien helt frem til opplysningstiden og var også fremherskende på 1800-tallet.

I dag

I dag spiller gjengjeldelsestanken mindre rolle, men fremdeles vises det til at det er i overensstemmelse med den alminnelige rettsbevissthet at forbrytere får en straff som står i et rimelig forhold til de straffbare handlinger de har begått.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Strafferettsteori

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt