en kronisk, smittsom sykdom som fremkalles av leprabakterien, Mycobacterium leprae, oppdaget av den norske lege Armauer Hansen i 1873. Inkubasjonstiden er 5–7 år, men kan være noe kortere eller betydelig lengre, kanskje over 40 år i enkelte tilfeller. Sykdommen er som regel meget langvarig. Smitten skjer sannsynligvis som en dråpeinfeksjon via luftveiene, men de færreste som utsettes for smitten blir syke. Spedalskhet begynner snikende og utvikler seg videre i en tuberkuloid eller en lepromatøs form. Den første opptrer hos de mest motstandsdyktige og er lite smittsom, den andre hos de mer mottagelige og er meget smittsom. Sykdomsbildet er variert og først og fremst preget av at nervene angripes slik at det opptrer lammelser og følelsesløse områder. Huden er særlig utsatt, det danner seg pigmentløse flekker og gjerne større eller mindre knuter, oftest i ansiktet. Kontrakturer, sårdannelser og knokkelsvinn er vanlig. Lepra er på verdensbasis en vanlig sykdom med over 10 millioner rammete. Sykdommen regnes som utryddet i Norge. Det forebyggende arbeid består i oppsporing av pasientene, behandling, bedring av hygienen og opplysning. BCG-vaksinasjon av barn og spedbarn synes å ha mindre forebyggende virkning enn antatt tidligere. Medikamentell behandling (dapson) holder sykdommen i sjakk, men denne behandling er langvarig, eventuelt livsvarig.
Spedalskhetens egentlige hjemland er Asia, men sykdommen kom tidlig til Egypt og ble av grekerne og romerne brakt til middelhavslandene. I dag er forekomsten størst i Afrika. Under korstogene kom sykdommen til Vest-Europa. Her ble det etter hvert bygd særlige hospitaler (leprosarier) hvor de spedalske ble isolert. Omkring 1860 var det i alt fem slike i Norge, det mest kjente var Sankt Jørgens Hospital i Bergen.