lov om løsgjengeri, betleri og drukkenskap av 31. mai 1900.
Historikk
Loven var et ledd i det reformarbeid på strafferettens område som førte frem til straffeloven av 1902 og vergerådsloven av 1896. Løsgjengerloven tok sikte dels på arbeidssky løsgjengere (særlig omstreifere), dels på alkoholmisbrukere. Den hadde både straffebestemmelser og bestemmelser om langvarig anbringelse i tvangsarbeid. Særlig bestemmelsene om tvangsarbeid ble etter hvert utsatt for sterk kritikk fordi loven virket som en klasselov mot de dårligst stilte i samfunnet, og adgangen til tvangsarbeid ble opphevet i 1970. Samtidig ble straffebestemmelsen i § 16 mot den som viser seg åpenbart beruset på offentlig sted, opphevet.
Gjeldende rett
Berusede personer kan fremdeles pågripes og holdes i drukkenskapsarrest til de blir edru, men i motsetning til tidligere, kan pågripelsen ikke etterfølges av bøter og fengselsstraffer. § 17 setter imidlertid fremdeles straff for den som i beruset tilstand «forstyrrer den alminnelige fred og orden eller den lovlige ferdsel eller forulemper eller volder fare for andre». Denne bestemmelsen blir anvendt i atskillig utstrekning overfor ordensforstyrrelse fra berusede personer. Løsgjengerloven er foreslått opphevet, jf. Ot.prp. nr. 113 (2004–2005), men innholdet i løsgjengerloven § 17 foreslås videreført i straffelovens generelle bestemmelse om ordensforstyrrelser (straffeloven av 1902 § 350).