person hvis interesser ivaretas av en annen på ervervsmessig basis (f.eks. av advokater, meglere); ordet brukes også om personer som søker behandling eller bistand hos lege, sosialarbeider, psykolog, psykiater; også om pasienter i institusjon.
I antikkens Roma
I antikkens Roma var klient og klientell langt mer omfattende begreper, og betegnelsene er et nøkkelord i den sosiale og politiske struktur. Fra begynnelsen var klienter frie småfolk som sluttet seg til en sosialt høyerestående person, en adelsmann og en adelsslekt. Patronen gav beskyttelse f.eks. for retten og kunne gi bidrag til livets opphold. Klienten måtte til gjengjeld støtte sin patron og hans sak, militært og politisk, og ellers gjøre ham sin oppvartning. Patronen fikk økt prestisje med økt antall klienter. Forholdet var anerkjent i lovverket, en klient og hans patron kunne ikke tvinges til å vitne mot hverandre. Den frigivne slave ble automatisk sin tidligere herres klient.
Ved siden av og til avløsning av dette gamle, formelle klient-patron-forholdet fikk man lignende, men løsere forbindelser ut fra romernes sterke følelse for takknemlighetsgjeld: En ytelse (beneficium) forpliktet til motytelse (officium, som kan bety plikt) også i senere slektledd. Slike gjensidige forpliktelser gjennomsyret det romerske samfunn og preget romersk politikk. Fremmede konger kunne bli klienter under Roma; en feltherre stilte seg som patron for et erobret område; også soldatene ble hans klienter; jordutdeling sikret lovgiveren klientell på landet, kornutdeling i byen. Borgerkrigenes avslutning og Augustus' endelige seier er blitt forklart med at han gjorde hele romerfolket til sine klienter; for øvrig mistet klientvesenet sin betydning i keisertiden. Også parasitten (snylteren) kunne oppfattes som klient.