Utsnitt fra gradteigsmåling M8-sv fra 1908.

Gradteigskart er en kartserie der hvert kartblad gjengir en gradteig, som er et areal som er begrenset av geografiske breddekurver (paralleller) og meridianer.

Norske gradteigskart

De første norske gradteigskartene i målestokk 1:100 000 kom i Nord-Norge fra 1893 og i Sør-Norge fra 1916. Med en gunstigere kartprojeksjon skulle disse etter hvert erstatte de eldre rektangelkartene, som benyttet Cassini-Soldner-projeksjon (se kartprojeksjoner).

Hovedkartverk fram til 1955

Utsnitt fra trykt gradteigskart I11 1903

Disse gradteigskartene, som var landets hovedkartverk frem til 1955, var orientert etter Norges Geografiske Oppmåling sitt fundamentalpunkt i Observatoriet i Oslo, og til den norske modifiserte utgaven av Bessels ellipsoide, som var orientert i forhold til jordkroppen ved astronomiske observasjoner i fundamentalpunktet. Fra 1916 ble gradteigskartene utgitt i Gauss-Krüger-projeksjon.

Det ble i alt produsert 217 kartblad i målestokk 1 : 100 000 i perioden 1893 til 1955. Fra 1933 ble kartene trykt i farger.

Gradteigskartserien M711

Utsnitt fra M711 Børselv 2035-1, 1952
Utsnitt fra M711 Børselv 2035-1, 1952
Av .

Etter andre verdenskrig presset militære myndigheter på for å erstatte de opprinnelige gradteigskartene med en ny, mer moderne kartserie med internasjonal referanse, og mellom 1955 og 1988 kom den nye gradteigskartserien M711 i målestokken 1:50 000.

Denne kartserien var orientert etter det internasjonale, geodetiske datumet ED50, som benyttet Hayfords Internasjonale ellipsoide (1924) som referanseflate og akseavstand på seks lengdegrader (se UTM).

Kartplanene i UTM-systemet og i NGOs projeksjonssystem har ikke tangeringsmeridianer ved samme lengdegrader, noe som resulterer i at rutenettet i M711-kartserien er noe rotert i forhold til tangeringsmeridianene for de opprinnelige gradteigskartene.

Nytt geodetisk datum EUREF89

N50-kart over Strinda
N50-kart over Strinda
Av .

Fra 1992 ble kart i M711-serien referert til det nye geodetiske datumet EUREF89, og i 1996 var hele kartserien (727 blad) ført over til dette datumet. Dette medførte ny referanseellipsoide, og dermed ble beliggenheten av meridianer og paralleller endret i kartbildet; mest for meridianene, som kan være forskjøvet med over 200 meter.

Hovedforskjellen mellom kartene referert til EUREF89 og de gamle kartene er at kartbladhjørnene har fått nye geografiske koordinater, og at UTM-rutenettet er litt forskjøvet i forhold til de tidligere gradteigene.

Med hensyn til geodetisk lengde har en valgt å holde kartrammene fast i forhold til kartbildet. Begrensningen i øst-vest-retningen samsvarer med de eldste gradteigskartene, som hadde utgangspunkt i Oslo Observatorium. Der har det nye geodetiske datumet EUREF89 en loddavvikskomponent i øst-vest-retningen lik ηEUREF89–Oslo= 8''.79

Det positive fortegnet indikerer at GRS80-ellipsoiden (og ellipsoidenormalen) er rotert vestover i forhold til loddlinjen i Observatoriet i Oslo. Denne loddavvikskomponenten vil resultere i en forskjell i geodetiske lengder (referert til ellipsoidenormalen) mellom datumene NGO1948 og EUREF89, som vil være:

\(\delta \lambda \approx \frac{0-\eta _{{EUREF89}_{Oslo}}}{{cos}\varphi_{Oslo} } \approx -17{}''.6\)

Den meridianen på EUREF89-ellipsoiden som går gjennom NGOs fundamentalpunkt i Observatoriet i Oslo har geodetisk lengde

\(\Lambda _{EUREF89_{Oslo}} = \lambda _{NGO_{III}} + \delta \lambda \approx 10^{\circ}43{}'0{}''\)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg