uværskappe

Luhkka av hvitt klede med pynteband i rødt og blått.
Av /Várjjat Sámi Musea - Varanger Samiske Museum.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Artikkelstart

Uværskappe er i samisk klestradisjon et ekstra ytterplagg som brukes utenpå ytterplagget pesk om vinteren for å beskytte skinnet på pesken i dårlig vær, særlig under reiser. Det ble i utgangspunktet brukt av både menn og kvinner.

Faktaboks

Også kjent som

Luhkka, njálfáhtta, njálmefáhtta, čehporas

Luhkka kalles den varianten av uværskappen som har hette, mens den som er uten hette kalles njálfáhtta. Dette skillet kommer til uttrykk i grensetraktene i Nord-Norge og i Finland. I lulesamisk område kalles uværskappen njálmefáhtta. Njálfáhtta og luhkka var av klede eller vadmel, men kilder viser at de kan ha vært laget av andre materialer. En annen uværskappe som ble brukt, var čehporas. Den var laget av bjørneskinn og var uten hette.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet sluttet kvinner i mange områder å bruke uværskappen og gikk over til å bruke et stort ullsjal.

Historiske kilder til bruk

Ifølge Aira/Tuolja/Pirtsi-Sandberg, forfatterne av et verk om lulesamisk klesdrakt, ble njálmmefáhtta i første omgang brukt av kvinner, men menn og barn kunne også bruke den. Uværskappen kan minne om middelaldrerens kapottkrage, men etnografene Gutorm og Gjertrud Gjessing nevner imidlertid at uværskappen er et arktisk element i drakten.

Uppsalaprofessoren Schefferus, som skildret samenes liv på 1600-tallet i boken Lapponia, kaller dette plagget for hette og mener at både kvinner og menn brukte disse hettene. Hettene dekket hodet, halsen og skuldrene. Schefferus refererer til den svenske presten Samuel Rheen, som observerte disse hettene da han oppholdt seg i Pite lappmark på 1600-tallet. En kan tolke det slik at uværshetten mistet hodebeskyttelsen etter hvert, og utviklet seg til en njálmmefáhtta uten hette i det lulesamiske området.

Når den norske presten og språksamleren Knud Leem beskriver uværshetten i sitt verk fra 1700-tallet, skriver han at menn brukte en reisehette som ble kalt rivok, som «har en liten åpning for ansiktet, går nedover brystet, skuldrene og ryggen». Den har et bånd som den blir strammet med. Han sier videre at hetten har en klaff på pannen som blir kalt zhialbmeraft. Det kommer ikke frem av hans beskriving hva slags materiale som ble brukt. Når han beskriver kvinnenes uværshette, kaller han den for krage. Han skriver: «... hvilken med sin øverste kant når haken frem til og nakken baktil, og med sin nederste egg rekker et stykke ned over brystet, armene og ryggen». Videre skriver han at denne kragen ikke har knapper eller bånd, og er sydd hel foran og bak. Kragen lages i rød, grønn eller blå jersey, og kantene er sydd med tøy av annen farge. Den brukes sammen med en lue. Etter at kragen er tatt på, tar kvinnene på seg en høy og vid lue, som er som en krone. Antagelig beskriver han her skubmot, en lue som en tar på seg utenpå en vanlig lue. Slik han beskriver kragen og lua, har ikke kragen hette, og lua skal dekke kragekanten. Han har ikke noe navn på denne kragen, men det kan være det som kalles njálfáhtta.

I 1747 beskriver Pehr Högström njalmmefahtta på følgende måte: «Sammaledes deras njalmefat eller hufwor, gjorde af kläde, på hwilka är en åpning öfwer hufwudet och för ansiktet, samt igjensydde nedan för haken, så at de behöva drage dem på sig, dock så, at de täcka väl omkring pannan och hufwudet, samt ligga ned på ryggen, axlarna och bröstet, som qwinfolkens reshuwfor hos oss, dock längre, då de undertiden räcka ned til midjan.» Högström beskriver samenes liv i lule- og pitesamisk område. Han var misjonær og prest i Gällevare og i Skjelefteå. På den måten hadde han selv erfaring med samenes liv.

Fra et besøk i Kárášjohka skriver Balthazar Mathias Keilhau i sine reiseskildringer dette om uværskappe i bjørneskinn, čehporas.

«Især de peske af hvide Skind tage Björnekraverne sig godt ud; disse ere et Slags Peleriner af Björneskind, som ere tilskaarne med en nedover Ryggen hængende Spids; foran falde tvende Björnelabber med deres Klöer korsviis over Brystet»

Susanna Jannok Porsbo skriver i sin bok Samisk dräktskick i Gällevare, Jukkasjärvi och Karesuando socknar at en informant hadde fortalt at fantes čehporaš av reinskinn i Karesuando-området. Videre skriver Porsbo at bjørneskinnskragen fantes i Gällevareområdet. Čehporas ble brukt både av kvinner og menn. Čehporaš kan være den opprinnelige uværshetten, men det kan også være en etterlevning av den opprinnelige måten å sy klær på, slik Gudmund Hatt beskriver det i 1914.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Aira, Elsa/ Tuolja, Karin/ Pirtsi-Sanberg, Anna-Lisa 1996: Lulesamiske dräkter. Ájtte, Jokkmokk.
  • Leem, Knud: Beskrivelse over Finmarkens Lapper, først utgitt 1767.
  • Keilhau, B.M 1831: Reise i Öst- og Vest-Finnmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsberge i Aarene 1827 og 1828. Christiania, Johan Krohn.
  • Jannok Porsbo, Susanna 1988: Samisk dräktskikk i Gällivare, Jukkasjärvi och Karesuando socknar. Jokkmokk, Ájtte Förlag.
  • Högström, Pehr 1747: Beskrifning öfver de till Sveriges krona lydande lappmarker.
  • Hatt, Gudmund 1914: Arktiske Skinddrakter i Eurasien og Amerika. Køpenhavn.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg