takutstikk

Takutstikk er betegnelsen på den delen av en bygnings takflate som stikker frem utover veggen under. Det kan være takutstikk både på bygningens gavlside og langside. Som oftest forekommer takutstikk på bygninger med skråtak.

Bruken av takutstikk har i Norge variert fra distrikt til distrikt, blant annet avhengig av klimatiske forhold. Det har vært et viktig kjennetegn for den stedlige byggeskikken. Begrunnelsen for takustikket har tradisjonelt vært å beskytte ytterveggen og dører og vinduer i veggen, mot fuktskader (sopp og råte) grunnet nedbør. Også beskyttelse mot misfarging/skjolder på veggpanelet og ønsket om å skape skygge mot solen, har vært medvirkende.

I nyere tid har takutstikket vært ansett som viktig for å etablere lufting av de såkalte luftede tretak. Det har da vært nødvendig med luftespalter i underkant av utstikket for å hindre inndriving av regn eller snø i takkonstruksjonen.

Takutstikkets lengde varierer mye, men 40–60 cm er en vanlig dimensjon. På byggets gavlside er utstikket gjerne noe kortere, for eksempel 20–40 cm.

Teknisk byggforskning har nå vist at bruk av takutstikk ikke er en nødvendighet, forutsatt at man bruker gode materialer og gode detaljløsninger. Derfor ser man i moderne arkitektur stadig flere bygninger helt uten utstikk eller med svært knappe avslutninger av takflaten.

Bruk av takutstikk er altså ikke lenger en teknisk nødvendighet. Det er mer å betrakte som et arkitektonisk virkemiddel som i stor grad preger husets estetiske uttrykk.

Norske byggeforskrifter har ingen krav til å bruke takutstikk.