Stabilitetslinje, et mål på stabiliteten til atomkjerner med hensyn til radioaktivitet. Lette atomkjerner er mest stabile når de har noenlunde likt antall protoner og nøytroner.

For tyngre atomkjerner øker Coulomb-kreftene mellom de elektrisk ladde protonene, slik at det trengs flere nøytroner enn protoner for å oppnå et mest mulig stabilt system. Stabilitet bygges av den sterke kjernekraften, som virker tiltrekkende både mellom protoner og nøytroner.

Nuklidekartet er en grafisk fremstilling av alle kjente atomkjerner. Det finnes et begrenset antall stabile atomkjerner (isotoper) for hvert grunnstoff. Disse markeres vanligvis med svart i nuklidekartet, og de svartmarkerte (stabile) kjerner fremstår grafisk omtrent som en linje i diagrammet, betegnet stabilitetslinjen. Det finnes mange mindre unntak fra en slik lineær sammenheng, og antall stabile isotoper kan variere sterkt fra grunnstoff til grunnstoff.

Ustabile kjerner vil henfalle til stabil tilstand ved utsending av alfastråler, beta-stråler eller fisjon. Kjerner som befinner seg over stabilitetslinjen kan henfalle ved utsendelse av positroner (positive beta-partikler, β+) eller alfastråler, mens kjerner som befinner seg under stabilitetslinjen vil henfalle ved utsending av elektroner (negative beta-partikler, β-).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.