stabilitetslinje

Et nuklidekart som viser innholdet av nøytroner (vertikal akse) og protoner (horisontal akse) for ulike nuklider. De stabile nuklidene er markert med svarte firkanter og ligger langs en linje: denne kalles for stabilitetslinjen. Nuklidene i de blå og oransje områdene over og under stabilitetslinjen er ikke stabile. Den svarte rette streken tilsvarer nuklider som har like mange protoner som nøytroner.

Stabilitetslinjen er en grafisk fremstilling av stabiliteten til atomkjerner med hensyn til radioaktivitet.

Beskrivelse

Stabilitetslinjen vises i et nuklidekart som er en grafisk fremstilling av alle kjente atomkjerner. Det finnes et begrenset antall stabile atomkjerner (isotoper) for hvert grunnstoff. Disse markeres vanligvis med svart i nuklidekartet og fremstår grafisk omtrent som en linje i diagrammet. Denne linjen betegnes stabilitetslinjen.

Det finnes mange mindre unntak fra en slik lineær sammenheng, og antall stabile isotoper kan variere sterkt fra grunnstoff til grunnstoff. Lette atomkjerner er mest stabile når de har noenlunde likt antall protoner og nøytroner. For tyngre atomkjerner øker Coulomb-kreftene mellom de elektrisk ladde protonene, slik at det trengs flere nøytroner enn protoner for å oppnå et mest mulig stabilt system. Stabilitet bygges av den sterke kjernekraften, som virker tiltrekkende både mellom protoner og nøytroner.

Ustabile kjerner vil henfalle til stabil tilstand ved utsending av alfastråler, beta-stråler eller fisjon. Kjerner som befinner seg over stabilitetslinjen kan henfalle ved utsendelse av positroner (positive beta-partikler, β+) eller alfastråler, mens kjerner som befinner seg under stabilitetslinjen vil henfalle ved utsending av elektroner (negative beta-partikler, β-).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg