Solfanger, innretning for aktiv høsting av solenergi til bruk i boliger og andre bygninger. Enkle solfangere består av et ytre gjennomsiktig lokk av f.eks. glass, og en indre del, absorbator, som er svart, for å absorbere mest mulig stråling. Absorbatoren blir varmet opp, og det fører til at stråling blir sendt ut igjen. Denne har imidlertid lengre bølgelende enn den innkommende og kan derfor ikke unnslippe (se drivhuseffekt). Den absorberte varmen overføres til et varmemedium som sirkulerer i et (oftest lukket) rørsystem med varmevekslere. Rørsystemet går via en akkumulatortank, som fungerer som varmelager. Det vanligste varmemediet er vann. I Norge må derfor solfangere frostsikres ved å tilføre vannet en glykolblanding. Luft kan også fungere som varmemedium, men luft har langt lavere varmekapasitet pr. volumenhet, slik at kanaler for å lede varmen må dimensjoneres deretter. Luftbaserte systemer benytter ofte stein som varmelager.

Aktive solfangere monteres på bygninger og kan gi varme til f.eks. gulv og tappevann. Under norske forhold regnes gjerne en nyttiggjort energi på 400-450 kWh årlig per m² solfanger. 

Norges hittil (2013) største solfangeranlegg ligger nord for Lillestrøm og er bygget av Akershus EnergiPark. Sofangerne her dekker et areal på 13 daa og yter maksimalt 8 MW, tilsvarende en årsproduksjon på omkring 4 GWh.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.