Snøballteorien, teori om at Jorden fire ganger i tiden før kambrium (dvs. for mer enn 542 millioner år siden) har vært helt dekket av is. Dette vises bl.a. ved avleiringer av morenebergarter (tillitter). Under disse kalde tidsavsnittene må mesteparten av alt liv på Jorden ha blitt utslettet, bortsett fra i særlige miljøer som på havbunnen under isen og i vulkanske områder. På en jordklode dekket av snø og is ville imidlertid vulkanene fortsette å slippe ut CO2, som ikke lenger kunne tas opp ved forvitring av berggrunnen, biologiske kalkavsetninger og planteproduksjon. I løpet av noen tid måtte det derfor bygge seg opp store mengder av CO2 i atmosfæren. Dette gir en forsterket drivhuseffekt som ville føre til at isdekket smeltet igjen. Den kalde snøballtilstanden ville derfor ta slutt; i overgangsperioden ville det imidlertid bli ekstremt varmt, og den atmosfæriske CO2 ville skylles ut som hydrogenkarbonat (bikarbonat) i havet med nedbøren og avrenningen. I havet vil hydrogenbonatet binde seg til oppløst magnesium og kalsium som karbonat («kalk»), og dette viser seg verden over ved at de senprekambriske tillittene er overleiret av tykke avleiringer av karbonater. Disse karbonatene har lave 13C/12C-forhold, slik man kan forvente dersom atmosfæren hadde vesentlig vært vulkansk dannet CO2, og det var lite planter og dyr på Jorden. For livsformene ville skiftet mellom ekstrem kulde og høy temperatur bety store påkjenninger, men kanskje samtidig stimulere til en eksplosiv utvikling av nye arter bedre tilpasset forholdene. Tilhengere av teorien har pekt på at den «kambriske eksplosjonen» av nye livsformer kom like etter de antatte snøballtilstandene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.