Rettslingvistikk er en del av språkvitenskapen som bruker lingvistisk kunnskap i rettssystemet og i etterforskning. Det er dermed en form for anvendt lingvistikk.

Språk er sentralt i fortolkning av lovverk og i etterforskning, men som egen retning anses rettslingvistikken å ha oppstått da termen ble introdusert i 1968 av Jan Svartvik (født 1931) ved Lunds universitet i Sverige; i USA har Roger Shuy (født 1931) ved Georgetown University æren av å være den som for alvor startet retningen.

Rettslingvistikk ble for alvor kjent under etterforskningen av den såkalte «Unabomberen» i USA på 1990-tallet. Da var det språklige analyser av den ettersøktes manifest som ledet etterforskerne til drapsmannen. Siden den gang har metodene blitt brukt i en rekke saker.

Ulike elementer fra språkvitenskapen brukes i rettslingvistiske analyser. De mest vanlige bruksområdene er i opphavsrettssaker; i identifisering av skribent (author identification) og nylig også i analysen av chattesamtaler, for eksempel i saker mot fremmedkrigere. Både semantisk analyse, korpusundersøkelser, dialektologi, språklig variasjon, sosiolingvistikk og språkendring er relevante. Det samme er diskursanalyse og pragmatikk, samt flerspråklighet, for eksempel i saker hvor det er uklart hvorvidt personer forstår eller kan ha forstått et aktuelt språk.

Rettslingvistikk er et felt i sterk vekst, og kan i dag studeres ved en rekke utenlandske universiteter. I Norge finnes det per i dag ingen utdanning innenfor rettslingvistikk, men et forskningsprosjekt ved MultiLing – Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo, har rettslingvistisk fokus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.