Psi-mesoner, ψ-mesoner, subatomære partikler. Den letteste av disse, ofte kalt J/ψ, har en masse på 3,1 GeV/c2, dvs. den er vel tre ganger så tung som protonet.

Ved å studere de elektromagnetiske overgangene mellom de forskjellige ψ-partiklene (ψ-tilstandene), fant man ut at disse kvalitativt sett hadde lignende egenskaper som positronium. Det ble derfor raskt akseptert blant de fleste partikkelfysikere at ψ-partiklene bestod av en til da ny type kvark, kalt c (av eng. charm), og dens antikvark. ψ-partiklene har spinn 1, som svarer til at kvark og antikvark har parallelle spinn. J/ψ har en midlere levetid på omkring 10–20 sekund. Dette er ca. ti tusen ganger mer enn andre partikler det er naturlig å sammenligne med, f.eks ρ-mesonet, som består av en lett kvark (u eller d) og en lett antikvark.

Ψ-mesonene ble oppdaget 1974 av S. C. C. Ting og B. Richter, og i 1976 fikk de Nobelprisen for oppdagelsen. Denne oppdagelsen førte til et klart gjennombrudd for forståelsen av at sterkt vekselvirkende partikler, hadroner, er bygd opp av mindre byggesteiner, kvarker (se kvark, elementærpartikkel). Av denne grunn snakker man ofte om 1974-revolusjonen i elementærpartikkelfysikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.