optimalfarge

Optimalfarge er en farge som er lysere enn alle andre farger med samme fargetone og kolorimetrisk metning, og som er mer mettet enn alle andre farger med samme fargetone og lyshet.

Alle fargetoner har en teoretisk optimal representant. Optimalfarger er betinget av at den relative spektrale intensitet bare har to verdier, 0 og 1, og at spekteret har maksimalt to overganger mellom disse verdiene. I de forskjellige fargesystemene utfyller optimalfargene fargekroppens ideelle overflate.

Optimalfarger kan ikke frembringes ved subtraktiv fargeblanding, fordi naturen ikke frembringer kulørte pigmenter med disse refleksjons- eller absorpsjonsegenskapene. Nærmest opp til den optimale egenskapen kommer enkelte røde pigmenter, mens grønne pigmenter har de største avviket. Derimot finnes det akromatiske pigmenter, nemlig de ideelt hvite og ideelt sorte, som med god tilnærmelse henholdsvis reflekterer og absorberer alt synlig lys.

I naturen oppstår optimalfarger ved lysbrytning og dispersjon, samt ved diffraksjon (se randfarger).

Teorien for optimalfarger ble utviklet i 1920-årene av Erwin Schrödinger.