Optimalfarge, farge som er lysere enn alle andre farger med samme fargetone og kolorimetrisk metning, og den er mer mettet enn alle andre farger med samme fargetone og lyshet.

Alle fargetoner har en teoretisk optimal representant. Optimalfarger er betinget av at den relative spektrale intensitet bare har to verdier, 0 og 1, og at spekteret har maksimalt to overganger mellom disse verdiene. I de forskjellige fargesystemene utfyller optimalfargene fargekroppens ideelle overflate.

Optimalfarger kan ikke frembringes ved subtraktiv fargeblanding, fordi naturen ikke frembringer kulørte pigmenter med de nevnte refleksjons- eller absorpsjonsegenskaper. Nærmest opp til den optimale egenskapen kommer enkelte røde pigmenter, mens grønne pigmenter har de største avvik. Derimot finnes det akromatiske pigmenter, nemlig de ideelt hvite og ideelt sorte, som med god tilnærmelse henholdsvis reflekterer og absorberer alt synlig lys.

I naturen oppstår optimalfarger ved lysets brytning og dispersjon samt ved diffraksjon (se randfarger).

Optimalfargenes teori ble utviklet i 1920-årene av E. Schroedinger. Se også farge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.