Radioekko, elektromagnetiske bølger (radiobølger) som reflekteres koherent fra et medium eller en gjenstand. Amerikanerne G. Breitt og M. A. Tuve klarte i 1925 for første gang å motta radiobølger som var reflektert fra elektrisk ledende lag i den øvre atmosfæren (ionosfæren). Ved å måle tidsforsinkelsen mellom utsendt og mottatt signal kunne de bestemme høyden av ionosfærelagene. Instrumenter som bygger på dette prinsippet, ionosonder, var frem til raketter og satellitter gjorde det mulig å gjøre direkte målinger i mediet, et hovedinstrument for å studere atmosfærens elektriske egenskaper. I dag har digitalteknikk gitt ionosondene utvidede anvendelsesområder. Ved å analysere det reflekterte signalet kan man få informasjon om f.eks. tetthetsstrukturer, vinder og bevegelser i ionosfæren.

Ionosonden var en forløper til radaren. Ionosfærefysikeren Sir Robert Watson-Watt var den første som utnyttet radioekko til lokalisering av fly. Radioekko og radarprinsippet brukes til en rekke formål, bl.a. i navigasjonssystemer og i høyde- og avstandsmålinger (se radar-høydemåler). Se også radarastronomi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.