De fem parallelle linjer som notene i et musikkstykke skrives på.

Den første som brukte linjer til angivelse av tonehøyde var muligens munken Hucbald, som ca. 900 brukte linjemellomrommene som trappestige for tekstordene, og med bokstavene T (heltone) og S (halvtone) foran linjen viste om melodien skulle bevege seg et helt eller halvt tonetrinn. Guido fra Arezzo (1000-tallet) benyttet så vel linjer som mellomrom til plassering av notetegn. C-linjen og f-linjen ble angitt ved hjelp av en bestemt farge, eller ved hjelp av bokstaver ved begynnelsen av systemet (de senere «nøkler»). Omkring 1500 gikk man over fra vanligvis 4 til 5 linjer, som for øvrig kan suppleres med såkalte hjelpelinjer. Gregoriansk sang noteres imidlertid stadig på et firelinjesystem.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.