Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

KF-bok. begrenset

Jujutsu, gamle japanske kampteknikker, opprinnelig benyttet av samurai og andre krigerstender (bushi) som forsvar mot bevæpnede fiender. Teknikkene omfatter både slag, spark, kast og ulike holde- og låsegrep; hensikten var å skade og uskadeliggjøre motstanderen. Etter hvert oppstod mange ulike skoler og stilarter, også med bruk av våpen. Budoformer som judo og aikido ble utviklet fra jujutsu ved å fjerne farlige elementer.

Moderne jujutsu har lagt mest vekt på de defensive, såkalte myke teknikkene til bruk i praktisk selvforsvar mot fysisk sterkere personer med eller uten våpen. Grunnprinsippet er her å bruke motstanderens kraft mot ham selv og uskadeliggjøre ham uten å volde mer skade eller smerte enn strengt nødvendig. Slik trening utføres som ulike formelle øvelser (kata), vanligvis med en partner som angriper. Som i judo og karate benyttes tradisjonell japansk etikette, og draktenes beltefarge viser hvilken dyktighetsgrad utøveren har nådd. I visse stilarter legger man mer vekt på offensive og harde teknikker, f.eks. slag mot vitale punkter på kroppen. Det arrangeres også konkurranser i jujutsu, både kamper én mot én og konkurranser hvor man skifter om å angripe og forsvare seg og tildeles poeng for utførelsen av forsvarsteknikkene.

I Norge er jujutsu utøvd fra rundt 1920, hovedsakelig som selvforsvar. I 1970-årene fikk jujutsu en oppblomstring under betegnelsen «mykt selvforsvar», men denne betegnelsen er senere stort sett forlatt. Norges Jiu-Jitsu Forbund ble stiftet 1978, og fra 1992 er jujutsu organisert i Norges Budo Forbund, som er særforbund i Norges Idrettsforbund. Budoforbundet skiftet 2000 navn til Norges Kampsportforbund. Det er også egne organisasjoner for ulike stilretninger, bl.a. Ju Jitsu Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.