Snaufjellet av . CC BY SA 4.0

impediment - jus

Impediment er verdiløs mark, mark som ikke egner seg til jord- eller skogproduksjon. Vanligvis er det snakk om rent snaufjell eller uproduktiv vidde. Tradisjonelt har staten forbeholdt seg eiendomsretten til alt snaufjell og annen uproduktiv mark gjennom doktrinen om statens høyfjell som ble utviklet gjennom Høyfjellskommisjonens praksis mellom 1908 og 1953. Det er derfor staten som er den aller største impedimenterverver og impedimenteier.

Når det gjelder betydningen for private parter, så har impedimentbetraktninger vært brukt som begrunnelse for å legge snaufjell og andre ressursfattige områder til privateiendom, i noen tilfeller der området har vært omringet av terreng som har vært brukt intensivt i lang tid har blitt ervervet ved hevd eller alders tids bruk. Impedimentet følger da med som et tilleggsområde, selv om det ikke har vært gjort noen særlig bruk av det.

Den sentrale avgjørelsen om impedimenthevd er dommen om Setertangen fra 1975, beskrevet i Rt. 1975 s. 508. I Høyfjellskommisjonens kjennelse av 5. august 1940 ble det erkjent at gårdene rundt Kvikne østfjell i Nord-Østerdalen hadde hevdet de omkringliggende skogområdene til privateiendom fra staten. De tilgrensende ikke-skogbevokste fjellområdene, herunder Setertangen, ble tillagt gårdene Odden og Prestliseter. Eierne av de andre skogseiendommene var uenige i dette, og hevdet at det var mer naturlig å anse området som bygdeallmenning, eller at de i alle fall måtte ha jaktrett der. Høyesterett var imidlertid enige i at gårdene Odden og Prestliseter var eiere av fjellområdet som impediment. Det var bruken av de tilgrensende skogeiendommene som var avgjørende, de alminnelige hevdsvilkårene kunne ikke legges til grunn for ervervet av impedimentet isolert sett.

Det skal likevel gjøres en vurdering av om impedimentet naturlig ligger til de eiendommene det er snakk om. Dette er ifølge rettssetningen Høyesterett oppstiller, både en praktisk hensiktsmessighetsvurdering hvor geografiske og topografiske forhold spiller inn, men også en vurdering av den bruken som faktisk har foregått. I denne saken ble det funnet utvilsomt at området lå geografisk og topografisk naturlig til Odden og Prestliseter, og at disse gårdene hadde brukt området eksklusivt til fjellbeite i alle fall siden 1865. Ettersom fjellområdet var å anse som privateiendom, måtte jaktrett for nabogårdene bygge på at de hadde ervervet en særrett til jakt, noe de etter Høyesteretts vurdering ikke hadde.

I avgjørelsen inntatt i Rt. 1996 s. 1232 «Tysfjord», mente Høyesterett enstemmig at Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms hadde gått for langt i å anvende impedimentbetraktningen når en stripe fjellområde uten påvist markert eller eksklusiv bruk ble tillagt de private eiendommene i tvisteområdet. Området var 10 kilometer langt og 2–3 kilometer bredt, og grenset på begge kortsidene til statsgrunn. Her spilte også de spesielle eiendomsforholdene i Nordland og Troms inn, da det i lovgivning og statlig politikk ikke har vært innrømmet allmenningsrett etter sørnorsk mønster på statsgrunn i disse to fylkene. Det har vært lagt til grunn at eiendomsgrensene i stor utstrekning har gått til «høyeste fjell» for å sikre gårdene i disse to fylkene et tilstrekkelig ressursgrunnlag.

Også i tilfeller der eiendom er ervervet ved frivillig salg, kan impedimentbetraktningen også anvendes for å legge et goldfjellområde til en bestemt eiendom, jevnfør «Melåheisaken» i Rt. 1967 s. 313. Her fremgikk ikke grensene klart av hjemmelsdokumentene, og Høyesterett fremholder også her at det ikke eksisterer vanlig allmenningsrett i Nordland og Troms, noe som taler for en romslig grensetrekking hvor topografi, bruksmønster og gårdenes behov står i sentrum for vurderingen.

At et område må regnes som impediment kan ha betydning også i andre sammenhenger. I Rt. 1990 s. 861, ble et vedtak om å nekte bygging av en kårbolig i et impedimentområde med hjemmel i jordloven 1955 § 55 kjent ugyldig. Begrunnelsen for avslaget var at byggingen ville medføre ulemper for resteiendommen. Høyesterett var uenig, og pekte på at slike ulemper måtte være konkrete og nærliggende, ha en viss tyngde, og et visst omfang. Selv om det ikke ble uttalt eksplisitt, var det tydelig at Høyesterett hadde vanskelig for å se noen slike ulemper for resteiendommen i dette tilfellet, nettopp fordi den omsøkte kårboligen var planlagt oppført i et såkalt nullbonitetsområde.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg