fysioplastisk billedfremstilling

Altamira. To av hulemaleriene som fremstiller bisonokser.

Av /KF-arkiv ※.

Venus fra Willendorf, steinalderfigur fra omkring 20 000 f.Kr., funnet i Østerrike. Naturhistorisches Museum, Wien.

Av /KF-arkiv ※.

Bergkunst fra Massleberg nær Strömstad, Bohuslän. Utsnitt av større felt som viser to store skipsfigurer med streker som symboliserer skipenes mannskap.

Av /NTB Scanpix ※.

Fysioplastisk billedfremstilling er et bilde som er basert på direkte naturstudium, for eksempel en tegning som bygger på observasjon av en konkret gjenstand.

Faktaboks

uttale:
fysioplˈastisk billedfremstilling

Max Verworn

Begrepsparet fysioplastisk og ideoplastisk billedfremstilling, alternativt fysioplastisk og ideoplastisk kunst, ble introdusert av den tyske fysiologen Max Verworn (1863–1921). I Zur Psychologie der primitiven Kunst (1907) analyserer han kunst fra eldre (paleolittisk) og yngre (neolittisk) steinalder. Han legger til grunn at kunsten i eldre steinalder er mer naturalistisk enn i yngre steinalder. Eksempler på kunst fra eldre steinalder er skulpturen Venus fra Willendorf og vegg- og takmalerier i Altamira. Kunsten som blir datert til yngre steinalder, hevder Verworn, er stivere og mer geometrisk enn kunsten i eldre steinalder.

Fysioplastisk og ideoplastisk

Veideristninger er helleristninger som fremstiller jakt og vilt. Bildet viser veideristninger fra Alta.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I Zur Psychologie der primitiven Kunst er hovedspørsmålet hvorfor kunsten i yngre steinalder er mer distansert til naturen enn i eldre steinalder. For å etablere et svar på denne problemstillingen, stiller Verworn opp en komparativ analyse. Han hevder at det finnes to typer stil, som korresponderer med to forskjellige strukturer i hjernen og to forskjellige mål med representasjonen eller billedfremstillingen. Disse stilene kaller Verworn henholdsvis fysioplastisk og ideoplastisk. Kunsten i eldre steinalder er fysioplastisk, mens i ynge steinalder er den ideoplastisk. Fysioplastisk kunst streber etter å etterligne naturen på grunnlag av hva kunstneren faktisk observerer. Ideoplastisk kunst er basert på et mentalt bilde, og dette mentale bildet er i begrenset grad basert på visuelle sanseinntrykk. Overgangen fra fysioplastisk til ideoplastisk billedfremstilling skyldes en endret holdning til omgivelsene. Mennesker i eldre steinalder, hevder Verworn, hadde et naivt, konkret og direkte forhold til naturen. I yngre steinalder ble dette forholdet mer abstrakt og reflekterende.

Rudolf Arnheims kritikk

I artikkelen «Perceptual Abstraction and Art», opprinnelig publisert i 1947, retter Rudolf Arnheim kritikk mot Max Verworns begrepspar fysioplastisk og ideoplastisk. Arnheim hevder at begrepene ikke blir støttet av moderne persepsjonspsykologi. Verworn har etablert en dikotomi mellom to kunstformer, som han antar både er forskjellige med hensyn til representasjonsmåte og hva gjelder de psykologiske prosesser de springer ut fra. Arnheim argumenterer for å gradere forskjeller mellom kunstformene fremfor å stille opp en dikotomi.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Arnheim, Rudolf (2010). Toward a Psychology of Art. Collected Essays («Perceptual Abstraction and Art», side 27-50). Berkeley: University of California Press
  • Verworn, Max (1914). Ideoplastische Kunst. Jena: Fischer
  • Verworn, Max (1917). Zur Psychologie der primitiven Kunst. Ein Vortrag (2. oppl). Jena: Verlag von Gustav Fischer

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg