Fysioplastisk billedfremstilling er et bilde som er basert på direkte naturstudium, for eksempel en tegning som bygger på observasjon av en konkret gjenstand.
Faktaboks
- Uttale
- fysioplˈastisk billedfremstilling
Fysioplastisk billedfremstilling er et bilde som er basert på direkte naturstudium, for eksempel en tegning som bygger på observasjon av en konkret gjenstand.
Begrepsparet fysioplastisk og ideoplastisk billedfremstilling, alternativt fysioplastisk og ideoplastisk kunst, ble introdusert av den tyske fysiologen Max Verworn (1863–1921). I Zur Psychologie der primitiven Kunst (1907) analyserer han kunst fra eldre (paleolittisk) og yngre (neolittisk) steinalder. Han legger til grunn at kunsten i eldre steinalder er mer naturalistisk enn i yngre steinalder. Eksempler på kunst fra eldre steinalder er skulpturen Venus fra Willendorf og vegg- og takmalerier i Altamira. Kunsten som blir datert til yngre steinalder, hevder Verworn, er stivere og mer geometrisk enn kunsten i eldre steinalder.
I Zur Psychologie der primitiven Kunst er hovedspørsmålet hvorfor kunsten i yngre steinalder er mer distansert til naturen enn i eldre steinalder. For å etablere et svar på denne problemstillingen, stiller Verworn opp en komparativ analyse. Han hevder at det finnes to typer stil, som korresponderer med to forskjellige strukturer i hjernen og to forskjellige mål med representasjonen eller billedfremstillingen. Disse stilene kaller Verworn henholdsvis fysioplastisk og ideoplastisk. Kunsten i eldre steinalder er fysioplastisk, mens i ynge steinalder er den ideoplastisk. Fysioplastisk kunst streber etter å etterligne naturen på grunnlag av hva kunstneren faktisk observerer. Ideoplastisk kunst er basert på et mentalt bilde, og dette mentale bildet er i begrenset grad basert på visuelle sanseinntrykk. Overgangen fra fysioplastisk til ideoplastisk billedfremstilling skyldes en endret holdning til omgivelsene. Mennesker i eldre steinalder, hevder Verworn, hadde et naivt, konkret og direkte forhold til naturen. I yngre steinalder ble dette forholdet mer abstrakt og reflekterende.
I artikkelen «Perceptual Abstraction and Art», opprinnelig publisert i 1947, retter Rudolf Arnheim kritikk mot Max Verworns begrepspar fysioplastisk og ideoplastisk. Arnheim hevder at begrepene ikke blir støttet av moderne persepsjonspsykologi. Verworn har etablert en dikotomi mellom to kunstformer, som han antar både er forskjellige med hensyn til representasjonsmåte og hva gjelder de psykologiske prosesser de springer ut fra. Arnheim argumenterer for å gradere forskjeller mellom kunstformene fremfor å stille opp en dikotomi.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.