Fridans, en protest mot de konvensjonelle former den klassiske ballett stivnet i mot slutten av 1800-tallet. Isadora Duncan, som med sin barfotdans tilstrebet grekernes naturlige skjønnhetsideal, ble en forløper for en moderne, fri retning i dansen; under Jacques Dalcrozes innflytelse utviklet den seg til en form for kunstdans, som søkte tilbake til det rytmiske fellesutspring for musikk og bevegelse. Rudolf von Laban ble med sin rom- og bevegelseslære fridansens fremste teoretiker, og hans elever, Kurt Jooss, Mary Wigman m.fl. utviklet fridans til scenedans av stor dramatisk slagkraft. I Norge var Elsa Lindenberg pioner for Laban-skolen.

Fridans ble brakt til Norge av Inga Jacobi i 1917, gjennom sine elever Gerd Kjølaas, Signe Hofgaard m.fl. fikk hun stor innflytelse på norsk scenedans. I USA har Martha Graham drevet sin skole etter egne prinsipper og står som fridansens fremste representant. Fordi fridansen har utviklet så mange ulike stilarter, samtidig som den klassiske ballett har mottatt impulser fra fridansen, benytter man nå sjeldnere betegnelsen fridans, men sondrer mellom moderne og klassisk ballett; dessuten har det engelske uttrykket contemporary dance vunnet innpass også i norsk fagspråk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.