Fotosats, typografisk behandlet tekst fremstilt på film eller fotopapir for overføring til trykkform hovedsakelig for trykking i offset eller dyptrykk, eventuelt silketrykk, etter hvert også litt mer unøyaktig brukt om tekst fremstilt ved hjelp av lasersetter; prosessen med sikte på å produsere fotosats.

I sin enkleste form er fotosetteprosessen en overføring av en bokstav eller et tegn til film, negativ eller positiv, rettvendt eller speilvendt, eller til fotopapir ved hjelp av en lyskilde, et linse- og eventuelt et prismesystem, samt en mekanikk for fremføring av filmen til riktig posisjon for hver eksponering. Bokstavmatrisene kan være plassert på film, på glassplater, i rammer eller på tromler. Bokstavenes størrelse kan endres gjennom forskyvning av linsesystemet. Fotosatsteknikken har i de senere årene gjennomgått en rivende utvikling, og fremstilling av tekst for trykksakproduksjon skjer nå ved hjelp av laserteknikk. Teknologien er fullstendig digital og gjør ikke forskjell på tekst, bilder eller grafikk. Hele sider med tekst og bilde, evt. hele trykkformer, separert for utkjøring i fire farger, kan overføres til lasersetteren og kjøres ut som en helhet, enten på fotopapir, på film eller direkte på trykkplaten.

Allerede i 1896 søkte en ungarer ved navn Porzsolt patent på en settemaskin som skulle arbeide med reflektert lys, men maskinen ble visstnok aldri bygd. Det var først i 1946 at slike maskiner fikk noen større utbredelse da Intertype klarte å bygge om en linjestøpemaskin til bruk for fotosetting. Maskinen var til forveksling lik en tradisjonell linjestøpemaskin. Matrisenes bokstavstøpeformer var erstattet med filmnegativer og støpegryten med et kamera og en filmrullholder.

I 1960-årene begynte man å ta i bruk datamaskiner til styring av fotosetteprosessen. Denne generasjonen av fotosettere arbeidet etter andre prinsipper med en kombinasjon av elektronikk og mekanikk, og i tillegg til maskiner med manuell inntasting kom det nå maskiner for produksjon av store tekstmengder der teksten ble matet inn i form av endeløse hullbånd.

Tidlig i 1980-årene kom CRT-teknologien og erstattet den tradisjonelle eksponeringen av analoge negativer. Cathode Ray Tube eller katodestrålerøret er i prinsippet det samme som et TV-bilderør og bygger bokstaven opp med en skarp lysstråle i et punkt- eller rastermønster, bitmap, som overføres til filmen eller fotopapiret med en oppløsning på opptil 2400 punkter per tomme. Senere er enda et teknologisk steg tatt med innføring av lasersettere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.