Lat. dolus, bevissthet om følgene. Noen skarp grense mellom forsett og uaktsomhet er det ikke mulig å trekke. Som hovedregel kan man si at følgene av en handling tilregnes gjerningsmannen som forsettlige både når han likefrem har villet dem (se hensikt), og når han har foretatt handlingen skjønt han forstod at den med overveiende sannsynlighet ville medføre slike følger (selv om han helst ønsket at de ikke inntraff).

Om man har handlet med forsett (dolus) eller av uaktsomhet (culpa), har særlig i strafferetten stor betydning. I straffeloven av 20. mai 2005 § 22 slås det fast at forsett foreligger når det begås en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud enten med hensikt eller med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller når gjerningspersonen holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet. Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig.

Straffelovens § 21 fastsetter at straffelovgivningen (dvs. både straffeloven selv og straffebestemmelser i lovgivningen utenom straffeloven, den såkalte spesiallovgivningen) bare kommer til anvendelse på den som har handlet med forsett, med mindre noe annet er bestemt i det enkelte straffebud. Hvor det er satt straff for uaktsomme handlinger, er straffen gjennomgående mindre enn for de tilsvarende forsettlige. I spesiallovgivningen er imidlertid forsett og uaktsomhet i stor utstrekning likestilt.

Utenfor det strafferettslige område har sondringen mellom forsett og andre grader av skyld først og fremst betydning i erstatningsretten. Se erstatning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.