Fiskemerking, merking av fisk med den hensikt å undersøke hvordan fisk vandrer og vokser i tiden mellom merking og gjenfangst. Omhyggelig utførte merkeforsøk kan gi gjenfangster som kan brukes til beregning av bestandens størrelse og dødeligheten ved fiske.

Det finnes mange typer av merker, alle med nummer og kjenningsbokstav: knapper av sølv, ebonitt eller annet plaststoff festes til gjellelokket eller ryggfinnen med sølvtråd eller stift av rustfritt stål; klemmer av rustfritt stål festes til gjellelokket.

Leas hydrostatiske merke har vunnet stort innpass. Det består av en hul celluloidsylinder med et brev inni med instruks til fiskeren på flere språk. Carlin-merket brukes mest til laksemerking. Det består av en plastbelagt plate med nr. på den ene siden og opplysningstekst på den andre. Begge merker blir festet med en bøyle av rustfritt stål eller med en løkke av nylon.

Sild tas i så store kvanta at utvendige merker lett blir oversett. I stedet brukes et innvendig merke, en liten stålplate som stikkes inn i bukhulen. På sildoljefabrikkene blir slike merker fanget opp av sterke elektromagneter. Ved slike merker er sammenhengen mellom den norske vårsilda og islandssilda påvist.

På settefisk av laks har man med hell brukt finneklipping for å kjenne hele gruppen igjen senere.

I de senere årene er merking med radiosendere eller hydroakustiske merker blitt vanlig for å studere atferden til individuelle fisker.

Ved gjenfangst av merket fisk er det viktig at dette blir meldt til Fiskeridirektoratet, med alle opplysninger om tid, sted, fiskens lengde, redskap den ble fanget i o.l. Merket må sendes med. Meldingen premieres.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.