fanden

Fanden. Illustrasjon av Otto Sinding til Asbjørnsen og Moes eventyr Fanden i nøtta, fra slutten av 1870-årene. Professor Marcus J. Monrad er brukt som modell.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Fanden er et annet ord for djevelen.

Faktaboks

uttale:

f'anden, fa:an, fa:n, fa:en

etymologi:

av yngre norrønt fendinn, trolig fra frisisk fannen 'frister'; jamfør eldre norrønt fjándinn 'djevelen' (egentlig 'fienden')

også kjent som:

faen, fan

Opphavet til ordet er noe uklart. I middelalderen ble fenden og lignende former brukt i alle de nordiske språkene. Ordet ble kanskje lånt inn i yngre norrønt fra frisisk (gammelfrisisk fandiand 'fristeren'), men det kan også være utviklet av eldre norrønt fjándi 'djevelen; fiende', som egentlig er presens partisipp av fjá 'hate'.

Fanden er et hyppig brukt banneord eller kraftuttrykk (oftest i formen faen) og forekommer i en mengde talemåter og eder, gjerne felles for mange språk:

  • fanden er løs: fra Johannes' åpenbaring 20,7 og forestillingen om at fanden har vært bundet (Åp 20,3–4).
  • fanden og hans oldemor (eller mor) eller fandens oldemor: kjent i tysk fra 1480, i dansk fra sent på 1500-tallet.
  • male fanden på veggen (eldre også over døra, blant annet hos Luther), å se altfor svart på noe.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg