erstatning til pårørende

Erstatning til pårørende er kompensasjon i penger til nærstående familie av en skadelidt person, som skal dekke tapt forsørgelse eller gi oppreisning for følelsesmessig belastning og ulempe som følge av en skadehendelse.

Skadeserstatningsloven inneholder regler om erstatning til etterlatte ved dødsfall. Den som er erstatningsansvarlig for å ha voldt en annens død, plikter å betale erstatning for tap av forsørger til de personer som faktisk ble forsørget av avdøde. En person anses som forsørget av en annen etter denne bestemmelsen, dersom den økonomiske ytelsen fra avdøde før dødsfallet hadde et visst omfang og en viss varighet. Etter lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 § 3–4 skal erstatningen fastsettes under hensyn til forsørgelsens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørgelse. Arbeid i hjemmet regnes i denne sammenhengen som forsørgelse. Etter § 3–4 kan en person også kreve erstatning for vanlige utgifter til gravferden, dersom den personen som fremsetter kravet hadde en rimelig foranledning til å ta seg av gravferden.

En pårørende kan ha krav på oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5, dersom skaden på den nærstående er voldt med grov uaktsomhet eller forsett. Dette kan blant annet være aktuelt hvis skaden på den nærstående er en følge av en straffbar handling. Dersom skadevolderen selv ikke kan betale, kan den pårørende ha krav på oppreisning fra voldsoffererstatningsordningen.

Stebarn har ikke krav på oppreisning dersom en av steforeldrene dør eller skades.

I sjeldne tilfeller har foreldre eller barn krav på erstatning for økonomisk tap som følge av egne psykiske reaksjoner, dersom de har vært tilstede under eller rett etter skadehendelsen, og skadehendelsen i seg selv representerer en særlig belastning for forelderen, utover selve tapet av, eller skaden på, barnet.