eksistenspsykologi

Eksistenspsykologi, eller eksistensialpsykologi er en psykologisk retning som tar sitt utgangspunkt i eksistensfilosofien. Eksistenspsykologi forstår menneskets psyke og psykiske lidelser med utgangspunkt i menneskets eksistens. Den er delvis oppstått som en reaksjon mot positivistiske, naturvitenskapelig orienterte psykologiske retninger som psykoanalyse og behaviorisme.

Eksistenspsykologien tar utgangspunkt i individets eksistensielle situasjon, det vil si enkeltmenneskets opplevelsesforhold til sin omverden, sine medmennesker, sin fortid og fremtid og seg selv. Samtidig legges større vekt på begreper som autentisitet (ekthet), ansvar, frihet, valg og mening.

De tidligste eksistenspsykologiske tanker finner vi hos Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche. Særlig innenfor klinisk psykologi har eksistenspsykologiske betraktningsmåter blitt sett på som et korrektiv til de mer tradisjonelle former for psykoterapi (se eksistensanalyse). Eksistenspsykologien prøver å unngå det klassiske lege-pasient-forholdet, som har sitt forbilde i medisinen. Et element av dette er å ikke se på tilpasningsforstyrrelser som mentale «sykdommer» hos en organisme. Man avviser dermed også diagnoser som redskap til å forstå psykiske lidelser. Den amerikanske psykologen Rollo May mente at mennesket hadde en grunnleggende frihet og derved mulighet til å treffe frie valg. Begreper som frihet, mening og angst er viktige for å forstå tanker følelser og handlinger.

Fremtredende representanter for eksistenspsykologien er belgieren Eugène Minkowski, sveitserne Ludwig Binswanger og Medard Boss, østerrikeren Viktor Frankl og amerikaneren Irvin D. Yalom. I Norge har Eigil Olsvik utgitt boken Eksistens og dialog: en kritisk innføring i psykologisk teori og praksis.