Emanuel Lasker var tysk sjakkspiller og dr.philos. i matematikk. Lasker var verdensmester i perioden 1894–1921, som den andre i rekken. Han erobret tittelen fra Wilhelm Steinitz og mistet den til kubaneren José Raúl Capablanca. I match forsvarte han tittelen mot Steinitz (1896), Frank Marshall (1907), Siegbert Tarrasch (1908), Carl Schlecter (1910) og David Janovskij (1910).

På grunn av sin jødiske bakgrunn måtte Lasker i 1933 emigrere til Storbritannia, deretter til Sovjetunionen og i 1937 til USA, hvor han døde. Til langt ut på 30-tallet gjorde han svært gode turneringsresultater. Han utga Laskers Manual of Chess (1927), samt flere filosofiske og matematiske verker. Videre var Lasker en habil spiller av både bridge og det japanske spillet Go.

Laskers forgjenger Steinitz hadde en teoretiske tilnærming til sjakk, der målet var å finne de objektivt beste trekkene og planene. Lasker var en langt mer praktisk spiller, som nøye så sin motspiller an for å utnytte dennes svake sider. I dårlige eller tapte stillinger kunne han snu partiet ved å på kreativt vis gi motstanderen en rekke problemer som måtte løses. Slik sett var Lasker en psykolog ved sjakkbrettet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.