kristne trossamfunn

Artikkelstart

Kristendommen har over 2 milliarder tilhengere og er den mest tallrike av verdens religioner. Den har gjennom historien blitt splittet i en rekke ulike trossamfunn. I dag er de viktigste den katolske kirke, de ortodokse kirker og de protestantiske kirker. I tillegg finnes det kristne trossamfunn som ikke er definert i noen av disse gruppene.

Østkirken og vestkirken splittes

I 1054 kom det til et endelig brudd mellom den ortodokse østkirken og den katolske vestkirken, etter at de i over lengre tid hadde utviklet seg forskjellig og under ulik ledelse. Mens østkirken lenge hadde hatt hovedsete i Konstantinopel (dagens Istanbul), hadde vestkirken hatt sitt hovedsete i Roma. Avgjørende for splittelsen var det at østkirken ikke ville godta den romerske pavens krav om å være den øverste leder av kirken. Det handlet i stor grad om makt og innflytelse, og splittelsen mellom den ortodokse kirke i øst og den katolske kirke i vest kom til å bli varig og har gjennom historien også hatt betydning for den politiske utviklingen.

Reformasjonen

På 1500-tallet ble kirken i vest splittet ved at flere ulike kirkesamfunn brøt med den katolske kirken. Dette bruddet, som er kalt reformasjonen, medførte at flere nye kirkesamfunn ble etablert i Nord- og Mellom-Europa. Disse ble kalt protestantiske kirkesamfunn, fordi de protesterte mot sider ved den katolske kirkens lære og praksis.

Det var en rekke ulike ledere for protestantene, men de viktigste var tyskeren Martin Luther, sveitseren Ulrich Zwingli og franskfødte Jean Calvin, som virket i Genève. De to siste regnes som grunnleggerne av den reformerte kirken, som særlig fikk betydning i Sveits, Nederland og Skottland, senere også i USA og Sør-Afrika.

Kirkesamfunn som bygde på Luthers lære ble kalt lutherske og spredte seg raskt utenfor Tyskland. Hele Norden ble luthersk etter at kongene tok denne troen og påla landenes innbyggere å gjøre det samme. Også det meste av Estland og Latvia ble lutherske, og lutherdommen fikk også innpass i andre land. I Tyskland var det særlig i nord at lutherdommen ble innført.

Den anglikanske kirke i England og Wales kom til å representere en særegen form for protestantisme som stod nærmere katolisismen enn de andre protestantiske retningene.

Den mest radikale delen av protestantismen, de såkalte anabaptistene, ville ikke godta barnedåpen. Disse gruppene dannet opphav til baptistene, en retning som senere kom til å bli svært sentral på verdensbasis.

Protestantiske vekkelsesbevegelser

Reformasjonen forandret Vest-Europas religiøse geografi, med katolske land i sør og protestantiske land i nord. I de følgende århundrer oppstod det mange kristne vekkelsesbevegelser innenfor protestantismen, og særlig i Storbritannia og USA førte dette til at det ble dannet mange nye trossamfunn. I disse grupperingene ble gjerne budskapet om en personlig religiøs omvendelse kombinert med et sosialt arbeid for fattige. Slik ble lekfolket vekket til å ta ansvar også i samfunnet.

Den moderne baptismen går tilbake til 1600-tallet. I 1650 var det mer enn 100 baptistmenigheter i England. Retningen som senere til USA, hvor den spiller en sentral rolle.

På 1700-tallet oppstod den engelske metodismen, opprinnelig en vekkelsesbevegelsen innenfor den anglikanske kirke. Metodismens opphavsmann var presten John Wesley.

Pinsebevegelsen har sin opprinnelse tidlig på 1900-tallet i USA. I dag omfatter bevegelsen et stort mangfold av menigheter og kirkesamfunn, og er den kristendomsformen som vokser raskest på verdensbasis.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg