Formforandring av faste legemer, vanligvis som følge av en ytre påkjenning. I fasthetslæren omfatter deformasjon både elastisk formendring, som forsvinner når de ytre krefter fjernes, og den plastiske, varige formendring som opptrer hos formbare stoffer ved påkjenning utover en viss grense. Deformasjon brukes også om et fast legeme som endrer omfang og beholder formen, f.eks. ved isostatisk kompresjon.

I metallteknologien anvendes deformasjon hovedsakelig om plastisk formendring som inngår i en rekke tilvirkingsmetoder for metalliske artikler. Evnen til å undergå plastisk deformasjon er et karakteristisk trekk hos metaller. Under påvirkning av skjærspenninger forskyves visse atomplan i metallkrystallene i forhold til hverandre ved en bevegelse av dislokasjoner. Omfanget av plastisk deformasjon ved forskyvning (eng. slip) langs glideplan kan bli meget stort, langt over 100 % lokal forlengelse, mens den elastiske deformasjon er begrenset til ca. 0,1 % (se elastisitet).

I visse tilfeller benyttes deformasjon også om form- og volumendringer som ikke skyldes ytre krefter, f.eks. svelling og krymping som følge av endringer i sammensetning, f.eks fuktighet, eller formforandring forårsaket av lokal oppvarming, f.eks. sveising.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.