Cellulosefilm, cellofan, glassklart filmmateriale av regenerert (gjendannet) cellulose. Det meste blir brukt som emballasjemateriale, f.eks. for tekstil- og papirvarer, matvarer (også noe til pølseskinn) m.m. Cellulosefilm ble opprinnelig utviklet i Frankrike (patentert 1909) av den sveitsiske kjemikeren J. E. Brandenberger, som gav det navnet cellophane av cellulose og fransk diaphane, dvs. gjennomsiktig.

Cellulosefilm fremstilles ved at viskose blir presset gjennom en spalteformig dyse ut i et saltholdig syrebad der cellulosen regenereres og felles ut av viskosen i form av en film eller folie. Filmen blir tatt opp av valser og ført videre gjennom diverse utvaskingsbad. Til slutt passerer filmen et bad med glyserol, trietylenglykol el.l. som virker som myknere i den ferdige cellulosefilmen.

Vanlig tykkelse på cellulosefilm til emballasje er 0,02–0,04 mm. Cellulosefilm sveller i kontakt med vann og mister da mye av sin styrke og gass- og aromatetthet. Cellulosefilm leveres derfor også lakkert med cellulosenitrat- eller polyvinylidenkloridlakk (saranlakk). Disse lakksjiktene gjør dessuten filmen varmforseglbar. Emballasjematerialer med spesielle egenskaper fås også ved å laminere cellulosefilm med f.eks. polyetylen eller aluminiumfolie. Cellulosefilm er i dag for en stor del erstattet av syntetiske plastmaterialer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.