Cellulosefilm, cellofan, glassklart filmmateriale av regenerert (gjendannet) cellulose. Det meste blir brukt som emballasjemateriale, for eksempel for tekstil- og papirvarer, matvarer (også noe til pølseskinn) m.m.

Cellulosefilm ble opprinnelig utviklet i Frankrike (patentert i 1909) av den sveitsiske kjemikeren J. E. Brandenberger, som gav det navnet cellophane av cellulose og fransk diaphane, dvs. gjennomsiktig.

Cellulosefilm er i dag for en stor del erstattet av syntetiske plastmaterialer.

Cellulosefilm fremstilles ved at viskose blir presset gjennom en spalteformet dyse ut i et saltholdig syrebad der cellulosen regenereres og felles ut av viskosen i form av en film eller folie. Filmen blir tatt opp av valser og ført videre gjennom diverse utvaskingsbad. Til slutt passerer filmen et bad med glyserol, trietylenglykol eller lignende som virker som myknere i den ferdige cellulosefilmen.

Vanlig tykkelse på cellulosefilm til emballasje er 0,02–0,04 mm.

Cellulosefilm sveller i kontakt med vann og mister da mye av sin styrke og gass- og aromatetthet. Cellulosefilm leveres derfor også lakkert med cellulosenitratlakk eller polyvinylidenkloridlakk (saranlakk). Disse lakksjiktene gjør dessuten filmen varmforseglbar.

Emballasjematerialer med spesielle egenskaper fås ved å laminere cellulosefilm med for eksempel polyetylen eller aluminiumfolie

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.