blokk - IT

En enkelt programinstruksjon i et høynivå programmeringsspråk kalles gjerne for en programsetning. Ønsker vi at flere programsetninger skal utføres etter hverandre, for eksempel som resultat av at en betingelse er oppfylt, kan vi ramme dem inn i en blokk, slik at de danner en sammensatt programsetning. Fordi datamaskinen oppfatter blokken som én programsetning, kan vi la blokker erstatte enkeltinstruksjoner i kontrollstrukturer som løkker og valgsetninger.

I et dataprogram vil blokkens start- og sluttpunkt være nøyaktig angitt. Noen programmeringsspråk bruker krøllparentesene ‘{‘og ‘}’ til å markere start og slutt (Java), andre bruker innrykk i programmeringskoden (Python), mens det i eldre programmeringsspråk er vanlig å bruke nøkkelord som begin og end.

Felles for alle språkene er at instruksjonene innenfor blokkens grenser anses som én programsetning, det vil si en sammensatt programsetning. Symbolene for markering av blokkens start- og sluttpunkt er for øvrig de samme som brukes til å definere start- og sluttpunkt for klassedefinisjoner og metoder.

Blokken markerer skopet til variablene, det vil si det området i programkoden der variablene er aksesserbare. Variablene kan refereres til fra opprettelsespunktet frem til blokkens slutt. Utenfor dette område vil de ikke være tilgjengelige. Når programkontrollen, under kjøringen av programmet, passerer blokkens slutt, vil plassene variablene opptok i minnet på datamaskinen automatisk frigjøres.

Det er vanlig at programmer inneholder blokkstrukturer der blokker er nestet inne i hverandre. En blokk kan, for eksempel, inneholde en kontrollsetning som igjen inneholder en eller flere mindre blokker. En variabel som er opprettet i en ytre blokk vil være tilgjengelig i alle innenforliggende blokker. Den vil imidlertid ikke være tilgjengelig utenfor sin egen blokk, det vil si ikke i omliggende blokker.

• programmering